Kategorier

Jeg har nylig anskaffet en Pentium II med Windows 98, og morer meg meg å prøve de gamle CD-rommene som har slengt på bunnen av en pappeske siden jeg var konfirmant. I går fikk jeg et gledelig gjensyn med Hjemmus - musa som ønsker deg velkommen på Hjemmenett-CD'en.  Noen som husker denne "smaksprøven" på internett som kom i posten i 1997?   Noen gamle lenker jeg fant: https://www.digi.no/artikler/hjemmenett-er-her/341440 https://www.nettavisen.no/nettsidene-som-dode/s/12-95-742882  

Jeg rundet akkurat Kirby and the Forgotten Land på Switch. Jeg dropper vanligvis å teste Kirby-spill fordi de jeg har prøvd tidligere har vært såpass lite utfordrende at de blir kjedelige, men siden KatFL har fått såpass bra reviews bestemte jeg meg for å teste det likevel. Jeg har hatt en pause fra spilling etter å ha dedikert 2 måneder av mitt liv til Elden Ring tidligere i år, så nå ville jeg prøve noe "enkelt og greit". Og også dette spillet er ganske enkelt, men på grunn av variasjonen storkoste jeg meg likevel med det. Spillet har hovedsaklig 2 typer brett: "normale" brett hvor hovedmålet er å finne og befri de ~10 Waddle Dee'ene som er fanget der. Her er det gjerne litt utforsking der det kreves spesielle copy abilities for å finne alle. Du har også segmenter med det som kalles Mouthful Mode, som er veldig artige. For å finne alle Waddle Dee'ene er det 5-6 "underoppdrag" som må utføres. Det er snakk om tidsfrister, slå en field boss uten å ta skade, utforske etc. Når man har klart et slikt brett, åpnes neste brett. Den andre typen brett: Treasure Road, fokuserer på én spesiell copy ability og belønningen her er Rare Stones som brukes til å evolve copy abilitiene. Disse brettene har en (som regel) ganske generøs tidsfrist. Her kan man (hvis man vil) gi seg selv en ekstra utfordring ved å prøve å komme under Target Time, som på noen av brettene kan være ganske vanskelig. Dette brukte jeg en god del tid på, og å få den grønne haka ved tidsfristen på hvert brett var det som ga meg mest mestringsfølelse i spillet. Grafikken og musikken er nydelige, så alt i alt vil jeg gi Kirby et solid terningast 5.

Darksiders 3 (Steam) Såh, det tredje spillet i serien. THQ gikk under og Darksiders-rettighetene med dem. Heldigvis virket det som flere av de originale skaperne klarte å snappe dem opp, for spillet er ute og det har mye samme feelingen som de to tidligere spillene. Denne gangen har det også fått med seg ganske mye inspirasjon fra Souls-spillene... noe jeg var ganske glad for, for jeg liker jo Souls... Men er dette bra? Mjaaahaajo... det er ikke et dårlig spill, til dels ganske fornøyelig. Hele spillet er langt mer åpent enn før. Strukturmessig minner det kanskje mest om originale Dark Souls, hvor det er en haug områder, og alle er linket sammen. Som i tidligere Darksiders-spill, får man oppgraderinger underveis som åpner opp snarveier, ikke ulikt Zelda. Zelda-templene fra de to første spillene er dessverre borte, men det er likevel en god del kule puzzles rundt omkring. Denne gangen spiller man Fury, som skal jakte ned de syv dødelige syndene, som selvsagt er navnet på de syv hovedbossene man finner rundt om. Straks man har beseiret dem, er spillet igrunn over. Det føles langt mindre lineært enn det er, og spillet er ikke nevneverdig stort. Men på den positive siden, rekker man ikke helt å bli lei heller. Det tok meg drøye 20 timer, og spillet holder så og si samme kvalitet fra start til slutt. Men problemene dukker opp med en gang man starter et nytt spill. Vanskelighetsgrad? HVA er det for noe TØV? Det er null info om hva vanskelighetsgradene gjør, og man må velge mellom fem-seks av dem. Hvordan skal jeg vite hva jeg går til? For å protestere, setter jeg det på det høyeste, og går videre. Men hva er dette? Default eller Classic Game Mode? Jeg får altfor mange valg før jeg starter... trodde dette var et actionspill, men her får jeg valgparalyse selv før jeg starter. Jeg prøvde begge og merket ingen forskjell så endte opp med å bare spille på Classic. Dark Souls løser dette problemet lett ved å ikke gi deg vanskelighetsgrader. Mye lettere! Spillet er ikke spesielt vanskelig, faktisk mye lettere enn standard Dark Souls selv på det vanskeligste settingen. Et par av bossene gav meg litt trøbbel, men mye er en tålmodighetsprøve da spillet har en del frustrerende elementer. For eksempel nytter det ikke helt å spille det som Dark Souls. Souls setter knappetrykkene dine i en slags kø, som gjør det mulig å trykke knappen for heal, dodge eller angrep midt i en annen action, og automatisk fortsette kampen når animasjonen er over. Dette funker ikke i Darksiders 3. For at healingen skal registreres, må enhver animasjon være avsluttet, karakteren må være stillestående, og først da vil spillet gi deg lov å bruke en item. Prøv det midt i en hektisk boss, så finner man fort ut hvor mye bedre Souls-spillene føles å spille. Det er heller ikke mulig å equipe/fjerne items til item-menyen. Alt man plukker opp går ned dit automatisk, og kan kun brukes real time. Så selv om det er en snarvei for å alltid komme tilbake til "Estus-flaska", blir det så fomlete å finne riktig item midt i en boss at det er lettere å la være. Cutscenes kansellerer også alle aktive effekter, og det er en cutscene før hver boss selv på gjentatte forsøk. Man kan skippe cutscenene, men item-effektene er fortsatt borte. Det gjør det totalt poengløst å buffe opp med items før man går i kamp. Itemen vil bare bli kastet bort på ingenting. Det er en del annet også, spillet føles rett og slett uferdig. Det er ting som kan drepe deg uten at du ser det. På et punkt mot slutten av spillet, vil vind løfte deg mot taket med mindre du er i jordelement-formen. Om vinden tar deg, dør du, selv innendørs. Hvorfor? Vet ikke. Taket er vel dødelig..? Hvordan man "beseirer" tornadoen er bare galskap. Man slenger litt olje på bakken og tenner på det slik at tornadoen brenner opp. Dette er månelogikk ala å tenne på vindmøllebladene av metall i Dark Souls 2. Apropos Dark Souls 2, så har Darksiders 3 lånt hitboxene derfra. De er forferdelige. Bossene, veldesignede som noen av dem er, har noen frustrerende angrep. Sistebossen angriper deg med en gang cutscenen er ferdig, og med mindre man allerede spammer dodge-knappen, er det ingenting man kan gjøre mot det. Spillet skriker av å være rushet, og det er synd, for det er også mye bra her... Grafikken og stemningen er nydelig, jeg liker movesettene til Fury. Det er interessant lore, selv om det ikke er i nærheten av kvaliteten til Darksiders 2. Og det er spillet i et nøtteskall: "okei, til tidvis glimrende, men ikke like bra som forgjengerne, og uendelig mye mer upolert". Det er en helt okei Souls-klone som jeg neppe ville spilt om det ikke var i Darksiders-serien. Over middels, men hadde fortjent bedre. Dominokast 6/10 Så var det bare å vente på Darksiders 4, da, som de teaset med Strife på slutten <-spoileradvarsel ikke les.

Här är mina 5.25 inch Floppy Disks Svensk Commodore 64 reklam från Kalle Anka & Co (Donald Duck & Co i Sverige)

Hej Här är min Commodore 64 Setup Commodore 64G Made in China Som ni ser på bilden så har jag en nytillverkad scartkabel, nytillverkad PSU som jag har köpt på https://www.c64psu.com i Polen Sen så har jag Commodore 1530 Datassette, Commodore 1541C Floppy Disk Drive Sen så är allt inkopplat till en Sharp 20 tum Tjock-TV från 1990-talet Commodore 64G Made in West Germany Som ni ser på bilden så är det samma TV och C64PSU, men denna C64G är inkopplad till en Commodore 1541 Floppy Disk Drive För någon månad sedan köpte jag en SD2IEC+ Minneskortläsare och Epyx Fastload Reloaded från https://www.thefuturewas8bit.com i Storbritannien som kopplas in i User Port så jag kan ha min Datassette inkopplad också. A lot of shit connected to my C64G