Jump to content

Dadaph

Members
  • Content count

    1787
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

638 Excellent

2 Followers

About Dadaph

  • Rank
    Ornitolog med rifle
  • Birthday 10/11/82

Contact Methods

  • Website URL
    http://www.dadaph.no

Profile Information

  • Gender
    Not Telling
  • Location
    Grønmos beste vestkant
  • Interests
    Spill, film, anime, tegneserier
  1. Hvilket spill spilte du sist?

    Jeg har det med å henge meg opp i det negative, og God of War på PS4 er absolutt ikke et perfekt spill. Men jeg koser meg med det, er bare at andre spill jeg har spilt i det siste (host, Nioh, host host) har vært langt mer engasjerende. Er veldig mye å like i dette, og jeg liker det allerede bedre enn PS2-trilogien (mest fordi kampsystemet føles mer meaty, og de har pælmet QTE-systemet i søpla, der det hører hjemme). Det er et bra spill, og jeg gleder meg til å spille det mer.
  2. Hvilket spill rundet du sist?

    Nioh på Steam Dette var en gøyal, men noe ujevn opplevelse. Veldig Souls-inspirert, men forskjellig nok til at det klarer å peke seg ut fra resten av mølja. Det føles igrunn ut som Souls møter Ninja Gaiden (de nye altså) med et snev av looting involvert. Vanligvis kan jeg egentlig ikke fordra lootere, og selv om jeg føler det er spillets svakeste element, tok det heller ikke altfor mye vekk fra opplevelsen heller. Det er rett og slett et annet system for karakterbygging, og straks man lærer hvordan man kan utnytte det, kan man lett gruse all motstand selv om man er voldsomt under-lvlet. Spillet er kanskje litt lett, selv om det ikke betyr at vanskelighetsgraden ikke svinger. Voldsomt. Hovedoppdragene hadde jeg aldri særlig problemer med (bortsett fra den store skjellettbossen som tok meg ca 20-30 forsøk), men sideoppdragene er der flesteparten av knuste kontrollere kommer fra. Enkelte lider av Dark Souls 2-symptomer hvor spillutviklerne bare kaster kjipe fiendekombinasjoner mot deg. Hvordan skal man liksom hanskes med to tenguer samtidig uten å ha skikkelig flaks? Og spillets vanskeligste boss er en rematch i et tidlig sideoppdrag, bortsett fra at man ikke har en AI-hjelper i rematchen. Brettene er åpne og langstrakte, men mangler mye av vertikaliteten og loopingen/gjenbrukingen av shrines/bonfires man finner i Souls-spill. Enkelte åpenbare enveisdører og stiger man kan sparke ned, er det jo, men noe av den beste følelsen fra Souls-spill er når man uten helt å ha skjønt det plutselig looper rundt et brett og åpner en snarvei til et tidligere sted. Nioh mangler litt av det, og som resultat synes jeg de fleste brettene, med et par hederlige unntak, er litt kjedelige. Men kampsystemet er der spillet virkelig skinner. Det er kanskje litt høy læringskurve, og ting som Living Weapons klarte jeg ikke helt skjønne hvordan man faktisk bruker selv mot slutten av spillet. Men straks man er inne i spillet og får en god rytme på det (og ikke minst fester Ki Pulse til muskelminnet), føles det bare herlig å spill. Plottet er unødvendig vanskelig å henge med på om man ikke kan litt japansk historie (noe jeg egentlig ikke gjør), føles som de store story-beatene gjerne blir fortalt uten noen karakterer til stede. Blir aldri helt kjent med karakterene heller, og skurken er en av de kjedeligste edgelordene jeg har møtt i noe spill (frem til epilogen, hvor han plutselig gir ekstremt mye mening) Litt lett kampanje med veldig ujevn vanskelighetsgrad her og der. Men spillet har egen identitet, og det var 53 ganske fornøyelige timer.
  3. Hvilket spill spilte du sist?

    Fått hodet til Mimir, så tok en utforskingsrunde rundt. Klatrer rundt på en svær dau fyr nå. Fortsatt ikke endret mening om spillet, om noe er det kanskje litt mer forutsigbart? Jeg gjetter på at Frøya likte ikke at jeg hadde mistelteinpiler fordi de kan drepe Balder så hun kastet vekk de jeg hadde... hun går sikkert og sladrer til Frigg også sånn at Odin og Tor sendes etter meg. Men det er en mistelteinpil igjen på Boy. På et eller annet tidspunkt vil Loke dukke opp og fortelle meg dette, og sistebossen blir sikkert Balder før resten blir en sequel hook. Bare en vill gjetning basert på det jeg vet ok mytene nå, får se hvor mye rett jeg har straks jeg har rundet spillet. Kommer meg gjennom, jeg liker spillet, men skal innrømme det går litt tregt for tiden... det har ikke helt bitt tak i meg så mye som jeg ønsket.
  4. Hvilket spill spilte du sist?

    Startet på noen spill jeg. Ettersom jeg har en PS4 som har stått der med store dådyrøyne siden Bloodborne og stirret på at jeg har fått 60fps på andre plattformer #pcmasterrace, tenkte jeg at det kanskje ville være snilt av meg å bruke den til noe annet enn å spille blurayer. Så jeg har omsider startet på God of War, eller Dad of War. PS4-versjonen og ikke PS2-spillet, kan vi vennligst slutte å gi oppfølgere nøyaktig samme tittel som originalene? Sony? Litt skuffet over at jeg ikke får stabil framerate selv når jeg har valgt Performance, men er likevel bedre enn 30. Men spillet virker bra så langt. Utforskingen er kul, puzzlene kunne kanskje vært noen hakk vanskeligere, og kampsystemet er helt ålreit. Litt mer Soulsy enn før, men ikke spesielt vanskelig. Skal opp på det fjellet igjen etter alfheim. Eneste jeg synes er litt blæh er pacingen. Halve spillet er gøy, men den andre halvdelen er en vanvittig treg walking sim. Føler jeg går tur sånn 50% av spillet... kunne ønske det var mer utforsking eller action eller noe annet... kan ikke Boy eller hva nå han egentlig heter prate til meg mens jeg kløyver hodeskaller sånn at det blir noen trege klatreseksjoner mindre? Dette er ikke engang en del av cutscenes, så det kan ikke skippes, og dermed tror jeg neppe dette er et spill jeg vil spille igjen. Men nå ble jeg særdeles negativ her, for det mener jeg ikke. Spillet er bra så langt, men noen småting holder det unna mer enn 7/10 for meg. Så langt. Kan gå opp om Boy prater mindre. Kan gå ned om de bommer for mye på mytologien. Men ettersom jeg liker utforsking startet jeg omsider på Red Dead Redemption 2 på Steam. Liker spillet så langt, men som med Dad of War, er det litt tregt. Mye av spillet er "hold A mens du rir og hører på en samtale", og det synes jeg ikke er spesielt interessant. Det som derimot er interessant er overlevelses-aspektet, og hvor detaljert det går. Føler litt det samme som da jeg spilte Breath of the Wild første gang, og det er bra. Jeg liker det. Men simuleringen er kanskje litt vel detaljert iblant. Det er virkelig ikke gøy å sitte ved leirbålet og crafte en og en kule med kniven min, uansett hvor realistisk det er. Er hekta på det, men de døde øyeblikkene er litt for døde. 7/10 fordi jeg er helt dust. Fortsetter å spille Nioh jeg. Steam-versjonen selvsagt. Komfort-spill mellom disse trege mastodontene nevnt over. Liker spillet, men det mangler polishen som kom naturlig med flere av de senere FROM-spillene. Spesielt svinger vanskelighetsgraden noe ekstremt. Ett øyeblikk slåss jeg mot en passe vanskelig men gøyal piperøykende frosk i et hovedoppdrag, før spillet forventer at jeg på en eller annen måte skal kverke en Tengu og en Flying Bolt samtidig i et sideoppdrag, to fiender som hver for seg kan være ille nok, men sammen er som Ornstein og Smoug dersom det var to Ornsteiner og begge Ornsteinene one-shot-komboet meg. Au! Med ujevnhetene hadde dette blitt en 7/10, men spillet har en piperøykende frosk, og da kan jeg ikke annet enn å gi det en 9/10 så langt. Anbefales!
  5. Hvilket spill spilte du sist?

    Hører ENORM forskjell ja. Jeg spilte gjennom ca en fjerdedel av spillet før jeg gjorde meg den tjenesten å modde. Det gjorde noe ekstremt med hele atmosfæren. I dette tilfellet sier jeg stakkars PS4-eiere
  6. Hvilket spill spilte du sist?

    Enig der. DQ11 er helt herlig. Er en meny hvor du kan tilpasse vanskelighetsgraden for ekstra utfordringer, men er bare for din egen del. Spillet blir hakket vanskeligere i den siste tredjedelen (du vil nok skjønne det når du er der). Det er to grunner til at mange klager på musikken. Den første er at det er få låter laget for dette spillet. Det meste er gjenbruk av låter fra alle de tidligere Dragon Quest-spillene. Den andre grunnen er at de i PS4- og PC-versjonen av spillet brukte Midi og ikke orkestrert musikk, til tross for at det orkestrerte soundtracket var tilgjengelig. Dette fordi komponisten er en gammel nisse som mener spillmusikk ikke fortjener å ha god kvalitet i selve spillene, sånn at folk må kjøpe CDene isteden. I PS4-versjonen er dette ingenting å gjøre med, men i PC-versjonen som jeg spilte, kan man modde inn orkester-musikken, som virkelig høres bedre ut. I Switch-versjonen er orkestermusikken derimot helt inntakt, så du har nok hørt den gode versjonen hele tiden.
  7. Hvilket spill rundet du sist?

    Sekiro Shadows Die Twice på Steam. Igjen. For fjerde gang. New Game +++ Men nå har jeg fått alle endingene og alle achievementene, som vel er første for meg i et FROM-spill... jeg er vanligvis ingen achievement-jeger. Spillet er knallbra og ble bedre for hver gjennomspilling. Absolutt mitt Game of the Year for 2019. Men nå må jeg vel gi meg sånn at det er noen utfordring igjen til neste gang. Siste run varte ca 3 timer og samtlige bosser døde på under 3 forsøk. Jeg har blitt god, tror jeg.
  8. Hvilket spill rundet du sist?

    The Witcher 2 på Steam: Jada, rundet det før. Dette var mitt første Witcher-spill, som jeg spilte sånn rundt 2013/2014 en gang, før Witcher 3 kom ut. Den gangen ble jeg kjempeimponert over alt. Storyen, universet, grafikken, selv gameplayet var nytt og spennende og kjempeutfordrende. Deler av det har holdt seg, deler ikke. Grafikken hadde ekstremt høy standard da den kom, og holder seg for det meste ganske godt fortsatt. Kan se det er datert litt med mye gjenbruk av teksturer og litt lavpoly bakgrunner og den slags, og MYE BLOOOOOOOOM. Men bortsett fra det er modellene fortsatt fantastiske. Lysår foran Witcher 1 er det iallefall. Et av sellingpointene (og hovedproblemene) med dette spillet er hvordan storyen splitter seg halvveis gjennom. Man får valget å følge Roche eller Iorveth, og kapittel 2 og 3 vil bli mer eller mindre totalt annerledes avhengig av hvem man velger, spesielt kapittel 2, som tar sted på to sider under beleiringen av byen Vergen. Problemet er at begge sidene er cannon, det er karakterer som går gjennom sine karakterutviklinger på begge sider. Går man for Roche, lærer man veldig mye om Roche, mens om man følger Iorveth vil man for eksempel oppdage at Saskia er dragen. Dragen er en av de siste bossene i spillet, og det emosjonelle i denne konflikten avhenger 100% om man faktisk er klar over hvem man slåss mot, noe halvparten av spillerne ikke er, fordi de valgte "feil" story. Jeg gikk for Iorveth første gang jeg spilte gjennom spillet, men denne gangen valgte jeg Roche, og siden begge sider har sterke historier, føler jeg man egentlig er nødt til å spille gjennom to ganger. Da ville jeg foretrukket en litt mer lineær struktur hvor man faktisk får hele historien på en gjennomspilling. Da vil alt annet enn den sentrale historien om jakten på kongedreperen Letho (som er en fantastisk karakter), virke mye sterkere. Gameplayet da, det føler jeg er litt for overkomplisert for sitt eget beste. Det er et gameplaysystem designet for åpenhet og et spill på 50-100 timer. Witcher 2 varer i ca 20 timer om man ikke skipper cutscener, noe som gir veldig lite rom for å utforske det overkomplekse systemet. Signs, som i det første spillet kunne velges med nummerknappene 1-5, må nå velges i en slitsom undermeny hver gang man vil bytte mellom dem. Jeg endte dermed opp med å bare bruke Quen, som er sinnsykt overpowered om man buffer den litt med talents. Ellers puttet jeg alt inn i sverd. På slutten av spillet var jeg fullstendig ustoppelig. Potions virker veldig kult på papiret, og dreier seg om at Witchere kan buffe seg selv før kamper, og at det er kunnskap om fienden som er viktigst i en konflikt. Problemet er her at potions er en begrenset ressurs, de brukes opp, til man lager flere, og effekten av dem varer i 5-10 minutter. Man kan heller ikke drikke dem under en kamp. Problemet er ofte at det er usynlige triggere som vil starte en cutscene på 5-10 minutter, før spillet autosaver idet kampen starter. Ikke alle cutscener stopper buff-timere, så selv om man buffer i forkant av en boss, vil effekten ha gått ut med mindre man skipper cutscenen. Iblant er det rett og slett umulig å få drukket potions før tøffe kamper, noe som gjør denne delen av spillet, totalt ubrukelig. Witcher 3 gjorde det uendelig mye bedre. Witcher 2 ville rett og slett vært tjent med et lettere og mer funksjonelt kampsystem. Kanskje til og med vært bedre tjent med å bruke kampsystemet fra eneren igjen? Det var ganske basic, men funket bra nok for hva det var. Men etter alt det surret med gameplayet, syntes jeg Witcher 2 fortsatt var verdt å spille. Storyen, verdenen og karakterene er fantastisk godt skrevet, og det er mange herlige gråtoner å utforske i moraliteten til folk. Ingenting er svart og hvitt, og i en konflikt er det ofte vanskelig eller umulig å vite hvem som, om noen, lyver, da alle forteller ting fra sitt ståsted. Veldig få spill klarer dette bra, men Witcher 2 kommer med gutpuncher der det gjelder. Så, anbefalt, med modifikasjoner. Spill 3 over dette, men for all del gå tilbake og spill 1-2 om man vil ha mer av Witcher-universet! Ion Fury på Steam: Beste skytespillet jeg har spilt siden DOOM 2016. Godt, gammeldags og herlig. Fantastisk brettdesign, som gjør at spillet alltid varierer. Ble sjokkert da jeg hørte dette var laget i BUILD, for spillet gjør veldig mye som rett og slett er umulig å få til i brett-editoren som fulgte med Duke3D (hilsen en veteran i den editoren). Egentlig ikke stort mer å si. Om man liker Shadow Warrior og Duke Nukem 3D, vil man like Ion Fury. Et skytespill som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått!
  9. Hvilket spill rundet du sist?

    Luigi's Mansion 3 på Switch: Min nye favoritt i serien. Større, mer variert og komplekst enn det første, og ikke like knotete kontroll og småfrustrerende design som i nummer 2. Var igrunn en fryd fra start til slutt. Jeg samlet alt, og skulle egentlig ønske hotellet hadde flere etasjer. Lite jeg har lyst til å spoile, men var utrolig gøy hver gang jeg åpnet opp en ny etasje, bare for å se hva slags galskap som ventet meg.
  10. Årets Spill 2019!

    Argh. Har en Epic-konto, men passordet virker ikke og de sender meg ikke et nytt når jeg ber om det. Så Epic Store skal jeg aldri mer bruke, jeg stoler ikke på å kjøpe spill der bare for å risikere at de går tapt. Da blir det nok heller Steam-salg om et par-tre år tenker jeg. Ion Fury er topp! Setter meg og spiller gjennom ett brett om gangen når jeg er i humør for skyting. Kom meg akkurat gjennom togbrettet, og storkoser meg med det.
  11. Hvilket spill spilte du sist?

    Vært nysgjerrig på Fallen Order, ikke kjøpt det ennå, men igang med tredje runde av Sekiro nå og lurt litt på hva jeg skal spille etterpå. Endt opp med å ha både Nioh og Code Vein på Steam, uten å ha startet på noen av dem, mens Fallen Order er på ønskelista.
  12. Hvilket spill rundet du sist?

    Har ikke ligget helt på latsiden: The Witcher Det første av dem altså. Jeg kom meg gjennom Witcher 2 rundt 2013-2014 en gang, før jeg spilte Witcher 3 da det kom. Men jeg hadde aldri spilt det første, før nå. Og det var en opplevelse. Det er en anbefaling, men den kommer med et men. Man må være åpen for at spillet ikke har aldret bra på enkelte ting. Først og fremst grafikken. Bakgrunnene kan være fine de, men karaktermodellene, og spesielt ansiktsanimasjonen, er iblant hysterisk dårlig. Det hjelper heller ikke at det er veldig få generelle modeller i spillet, så man vil garantert møte på de samme noen titalls ganger, på forskjellige NPCer. Stemmeskuespillet er også veldig berg og dalbane. Jeg liker stemmen til Geralt godt her, men de andre karakterene kommer ofte frem som de leser rett fra manus, uten innlevelse. Kampsystemet er også noe datert, snakker om noe som på det beste er litt rytmisk klikking. Heldigvis er det veldig enkelt å lære og komme inn i, og spillet er aldri vanskelig. På slutten klarte jeg å drepe alt rundt meg med en veldig overpowered Igni. Spillet har også noen rare bugs. Blant annet fikk jeg aldri den beste armoren i spillet fordi questen bugget seg nesten helt på slutten. Ikke Bethesta-nivå med bugs altså, spillet kjører stabilt og fint, men likevel irriterende. Det som derimot gjør Witcher verdt å spille er historien og verdenen. Det er rart å høre fra meg, som alltid verdsetter gameplay først (gameplayet her er absolutt ikke dårlig). Det er veldig tydelig de tenkte trilogi allerede her. Ting som er viktig i Witcher 2 og 3, som for eksempel drapet på Kong Foltest, forholdet til Triss, eller Wild Hunt, blir satt opp allerede her. Hovedplottet er også bra, med valg som faktisk betyr noe underveis. På slutten vil man få se effekter av valgene man har gjort, små eller store. Blant annet ble jeg på et tidspunkt sendt til en gravplass for å drepe en ghoul som spiste lik. Da jeg derimot snakket med ghoulen, virket den som en vennlig sjel som ikke engang ville skade en flue, den bare spiste folk som en bande med terrorist-alver drepte. Så jeg lot ghoulen være og tok meg av alvene. På slutten fant jeg ghoulen i en kjeller. Det var krig og drap utenfor, og den gjemte seg fordi den var redd. Dette er ikke et spill skrevet av Bioware-oppskriften hvor godt og ondt er klart definert, men det er mer difuse valg man må tenke gjennom. Ting Witcher 3 er kjent for startet altså allerede her. Historien er engasjerende og enkel å følge, og slutten hadde en genial twist jeg faktisk ikke så komme, men den er akkurat subtil nok til at man selv må komme med konklusjonen om hva som faktisk skjedde, så det er veldig lurt å følge med underveis (ikke at det er vanskelig). Witcher er fortsatt et bra spill, dersom man er villig til å tilgi noen småting som ikke har aldret bra. Er man ny til serien vil jeg nok fortsatt anbefale 3 over dette, men ønsker man å spille hele trilogien er eneren langt fra uoverkommelig. Det er faktisk ganske fornøyelig. Nå skal jeg spille 2 på nytt!
  13. Hvilket spill rundet du sist?

    Åh herregud, jeg husker det. Etter det jævla togbrettet hvor Hugo klaget over bremsespor kom han til slottet og måtte velge mellom tre tau å trekke i. Det var tilfeldig, og valgte man feil var det game over. Egentlig er jeg glad jeg hadde telefon med nummerskive slik at jeg aldri fikk ringt inn til det rælet. Hadde blitt mye banning på direkten.
  14. Hvilket spill rundet du sist?

    Crash Bandicoot Spilte N Sane-trilogy-versjonen på Steam, men testet også PS1-versjonen på PSN bare for å sammenligne. Originalen er dritstygt og kjører i sånn 15fps i motsetning til remakens tydelige HD-grafikk og solide 60fps, så da gikk jeg naturligvis for remaken. Spillet er dessverre forferdelig av flere grunner. For det første er det en slags 3D-plattformer, iallefall med at man løper og hopper innover i bildet. Man har dessverre absolutt ingen dybdefølelse, og kameraet lar seg ikke rotere, så når det kommer til plattformer, må man bare gjette seg til hvor langt man skal hoppe. Iblant er plattformene også over deg og ikke foran deg. At hvert eneste hopp i spillet er en leap of faith, er ingen god start. Bakgrunnene ser fine ut, men det er sånn totalt 6 forskjellige tilesett gjennom hele spillet: jungel, tempel, hule, bro, lab og slott. Og ikke bare blir bakgrunnene fort kjedelige og ensformige, men det er ekstremt lite variasjon i både fiender og plattformer. I motsetning til feks Mario eller Mega Man som gir deg en ny gimmick på hver bane, er nesten hver bane i Crash lik den forrige. Iblant løper man sidelengs, iblant løper man innover. En og annen gang løper man mot kamera, fra en stein, og disse banene er forderdelige fordi man ikke ser hvor man løper eller hopper. Det er en rytme på hvor plattformene er, før spillet bare bestemmer seg for å flytte en plattform og drepe deg fordi faen. Det er ingen consistency gjennom spillet. Ting som er trygt iblant vil drepe deg neste gang. Gode plattformspill introduserer gjerne farer først på en måte som demonstrerer ting i trygge omgivelser før man må hanskes med det. Det kalles god gamedesign. Crash har ikke dette. Du hopper på en plattform som er nesten lik alle andre, men den slipper plutselig damp ut og dreper deg fordi lol. Til å være markedsført som "3D" er spillet også fantastisk endimensjonalt. Det er kun en løype. Man må hoppe fra plattform A til B til C til E, ikke til D din dust, for D dreper deg fordi selvsagt gjør den det. I bedre plattformspill, som for eksempel Mario eller Megaman eller Bubsy the Bobcat har man ofte valg. "skal jeg hoppe på den høyere plattformen og nå målet lettere eller skal jeg ta den nedre veien og risikere å dø mot å få en bonus?" I Crash er det bare en vei, og den dreper deg helt til du gjør det 100% riktig og spillet bestemmer seg for å ikke drepe deg. Battletoads var mindre frustrerende enn denne driten. Crash Bandicoot har virkelig ikke aldret bra, men var det noensinne bra i utgangspunktet? Dette er et av de verste plattformspillene jeg noensinne har spilt. Og dette skulle liksom utfordre Mario, Sonic og Megaman? Det når ikke Bubsy til navlen engang. Håper toeren er bedre, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har ork til å prøve, for dette var mildt sagt veldig skuffende.
  15. Hvilket spill rundet du sist?

    Batman: Arkham Asylum Rundet dette i 2009, men følte det var på tide med en ny gjennomgang. Ble spilt på Hard, og målet var en 100% samling av alt på kartet (men ikke ekstrachallengene). Spillet synes jeg fortsatt er veldig bra. Strukturert veldig som et Metroidvania, da kartet består av lukkede områder satt sammen, hvor man ofte trenger oppgraderinger for å ta seg til neste område. Det er ingen sequencebreaks (ikke designet iallefall), så spillet er ganske lineært, men med en 100% item collection klokket jeg inn på 15 timer, og det er ikke galt. Vanskelighetsgraden på Hard er akkurat passe den også. Grafisk ser det fortsatt fint ut, med alt satt på maks, men kanskje noen stive ansiktsanimasjoner. Kampsystemet var nyvinnende for sin tid, da den ikke er like statisk og stiv som i andre spill fra denne tiden (feks i Assassin's Creed stod jo fiendene i kø for å angripe deg), men man merker at dette er første gang "Arkham"-systemet er brukt. For eksempel er det ingen grafiske hint over fiendens hoder når de kommer til å angripe, så man er nødt til å følge ekstra godt med på animasjoner som ikke alltid føles perfekte. Det blir mye mashing av counter-knappen bare for å være sikker. Bossene er også uten unntak kjedelige. Spesielt ille er sistebossen, som bare føles helt feil. Men alt i alt føler jeg dette fortsatt er et spill som fungerer godt, og jeg tror nok det blir med en gjenspilling til om ti år. Så gikk jeg videre til: Batman: Arkham City Rundet dette da det kom i 2011, men jeg flyttet, så fikk aldri gjort det 100% ferdig. Så jeg startet på nytt. Som med Arkham Asylum satte jeg vanskelighetsgraden til maks, med mål om å sanke 100% Og det synes jeg ble litt i overkant. I motsetning til Asylum, er City strukturert som en Open World, men som vi vet med Open World-spill fra 2011, er kartene gjerne dekket av ikoner som må samles opp. Er en del kule Riddler-puzzles her, men etter en storymode som ikke er lengre enn den i Asylum, ble det fort ekstremt repetivt å farte rundt og plukke alt. Ikke bare det, men Catwoman har også sine samleting, som Batman ikke kan ta, så man er nødt til å tråle kartet konstant, med to forskjellige karakterer. Ellers er strukturen veldig lik Asylum, med at man får nye egenskaper som låser opp nye områder. Forbedringer i kampsystemet, da man endelig ser grafiske hint når fiender skal til å angripe. Man kan time critical hits, og det er lettere å få brukt gadgets i kamper, noe som fungerer strålende for crowd control. Kampsystemet holder seg absolutt bra fortsatt, takket være disse små oppgraderingene fra det første spillet. Vanskelighetsgraden er også jevnere. Best av alt er bossene. Ikke bare en liten oppgradering fra det første, men jeg vil si at Arkham City har noen av spillhistoriens best designede bosser, iallefall satt jeg igjen med den følelsen etter å ha tatt meg av Mr. Freeze. De andre bossene er ikke dumme de heller, men Mr. Freeze har virkelig satt standarden for stealth-bosser. Man er nødt til å angripe ham med stealth-angrep, men man kan ikke bruke samme typen angrep to ganger, så man er nødt til å studere omgivelsene og virkelig tenke kreativt. Bravo! Sistebossen føles som han er tatt rett ut fra Dark Souls. Men da jeg slet med ham i 2011 før jeg hadde spilt Dark Souls, tok jeg ham nå på første forsøk og syntes han var altfor lett. Ellers ble jeg fort lei. Dette er et 15-timers-spill, som eneren, bare strukket ut til 30 timer om man ønsker å sanke alt. Etter 400 trofeer, satte jeg endelig Riddler i buret, lenge etter å ha faktisk rundet spillet, så det føltes også litt antiklimatisk. Og storymessig synes jeg spillet også tar det litt langt. Det føles mer som en theme park hvor man går rundt og etter tur og orden tar seg av klassiske Batman-skurker, fremfor en strukturert story konsentrert på en av dem, som det første spillet var. Fanservice, absolutt, men jeg var ikke like revet med. Og slutten av spillet er bare helt dust. Vil nok ikke gjenspille dette om ti år.
×