Jump to content

Dadaph

Members
  • Content count

    1787
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Dadaph

  1. Hvilket spill spilte du sist?

    Jeg har det med å henge meg opp i det negative, og God of War på PS4 er absolutt ikke et perfekt spill. Men jeg koser meg med det, er bare at andre spill jeg har spilt i det siste (host, Nioh, host host) har vært langt mer engasjerende. Er veldig mye å like i dette, og jeg liker det allerede bedre enn PS2-trilogien (mest fordi kampsystemet føles mer meaty, og de har pælmet QTE-systemet i søpla, der det hører hjemme). Det er et bra spill, og jeg gleder meg til å spille det mer.
  2. Hvilket spill rundet du sist?

    Nioh på Steam Dette var en gøyal, men noe ujevn opplevelse. Veldig Souls-inspirert, men forskjellig nok til at det klarer å peke seg ut fra resten av mølja. Det føles igrunn ut som Souls møter Ninja Gaiden (de nye altså) med et snev av looting involvert. Vanligvis kan jeg egentlig ikke fordra lootere, og selv om jeg føler det er spillets svakeste element, tok det heller ikke altfor mye vekk fra opplevelsen heller. Det er rett og slett et annet system for karakterbygging, og straks man lærer hvordan man kan utnytte det, kan man lett gruse all motstand selv om man er voldsomt under-lvlet. Spillet er kanskje litt lett, selv om det ikke betyr at vanskelighetsgraden ikke svinger. Voldsomt. Hovedoppdragene hadde jeg aldri særlig problemer med (bortsett fra den store skjellettbossen som tok meg ca 20-30 forsøk), men sideoppdragene er der flesteparten av knuste kontrollere kommer fra. Enkelte lider av Dark Souls 2-symptomer hvor spillutviklerne bare kaster kjipe fiendekombinasjoner mot deg. Hvordan skal man liksom hanskes med to tenguer samtidig uten å ha skikkelig flaks? Og spillets vanskeligste boss er en rematch i et tidlig sideoppdrag, bortsett fra at man ikke har en AI-hjelper i rematchen. Brettene er åpne og langstrakte, men mangler mye av vertikaliteten og loopingen/gjenbrukingen av shrines/bonfires man finner i Souls-spill. Enkelte åpenbare enveisdører og stiger man kan sparke ned, er det jo, men noe av den beste følelsen fra Souls-spill er når man uten helt å ha skjønt det plutselig looper rundt et brett og åpner en snarvei til et tidligere sted. Nioh mangler litt av det, og som resultat synes jeg de fleste brettene, med et par hederlige unntak, er litt kjedelige. Men kampsystemet er der spillet virkelig skinner. Det er kanskje litt høy læringskurve, og ting som Living Weapons klarte jeg ikke helt skjønne hvordan man faktisk bruker selv mot slutten av spillet. Men straks man er inne i spillet og får en god rytme på det (og ikke minst fester Ki Pulse til muskelminnet), føles det bare herlig å spill. Plottet er unødvendig vanskelig å henge med på om man ikke kan litt japansk historie (noe jeg egentlig ikke gjør), føles som de store story-beatene gjerne blir fortalt uten noen karakterer til stede. Blir aldri helt kjent med karakterene heller, og skurken er en av de kjedeligste edgelordene jeg har møtt i noe spill (frem til epilogen, hvor han plutselig gir ekstremt mye mening) Litt lett kampanje med veldig ujevn vanskelighetsgrad her og der. Men spillet har egen identitet, og det var 53 ganske fornøyelige timer.
  3. Hvilket spill spilte du sist?

    Fått hodet til Mimir, så tok en utforskingsrunde rundt. Klatrer rundt på en svær dau fyr nå. Fortsatt ikke endret mening om spillet, om noe er det kanskje litt mer forutsigbart? Jeg gjetter på at Frøya likte ikke at jeg hadde mistelteinpiler fordi de kan drepe Balder så hun kastet vekk de jeg hadde... hun går sikkert og sladrer til Frigg også sånn at Odin og Tor sendes etter meg. Men det er en mistelteinpil igjen på Boy. På et eller annet tidspunkt vil Loke dukke opp og fortelle meg dette, og sistebossen blir sikkert Balder før resten blir en sequel hook. Bare en vill gjetning basert på det jeg vet ok mytene nå, får se hvor mye rett jeg har straks jeg har rundet spillet. Kommer meg gjennom, jeg liker spillet, men skal innrømme det går litt tregt for tiden... det har ikke helt bitt tak i meg så mye som jeg ønsket.
  4. Hvilket spill spilte du sist?

    Startet på noen spill jeg. Ettersom jeg har en PS4 som har stått der med store dådyrøyne siden Bloodborne og stirret på at jeg har fått 60fps på andre plattformer #pcmasterrace, tenkte jeg at det kanskje ville være snilt av meg å bruke den til noe annet enn å spille blurayer. Så jeg har omsider startet på God of War, eller Dad of War. PS4-versjonen og ikke PS2-spillet, kan vi vennligst slutte å gi oppfølgere nøyaktig samme tittel som originalene? Sony? Litt skuffet over at jeg ikke får stabil framerate selv når jeg har valgt Performance, men er likevel bedre enn 30. Men spillet virker bra så langt. Utforskingen er kul, puzzlene kunne kanskje vært noen hakk vanskeligere, og kampsystemet er helt ålreit. Litt mer Soulsy enn før, men ikke spesielt vanskelig. Skal opp på det fjellet igjen etter alfheim. Eneste jeg synes er litt blæh er pacingen. Halve spillet er gøy, men den andre halvdelen er en vanvittig treg walking sim. Føler jeg går tur sånn 50% av spillet... kunne ønske det var mer utforsking eller action eller noe annet... kan ikke Boy eller hva nå han egentlig heter prate til meg mens jeg kløyver hodeskaller sånn at det blir noen trege klatreseksjoner mindre? Dette er ikke engang en del av cutscenes, så det kan ikke skippes, og dermed tror jeg neppe dette er et spill jeg vil spille igjen. Men nå ble jeg særdeles negativ her, for det mener jeg ikke. Spillet er bra så langt, men noen småting holder det unna mer enn 7/10 for meg. Så langt. Kan gå opp om Boy prater mindre. Kan gå ned om de bommer for mye på mytologien. Men ettersom jeg liker utforsking startet jeg omsider på Red Dead Redemption 2 på Steam. Liker spillet så langt, men som med Dad of War, er det litt tregt. Mye av spillet er "hold A mens du rir og hører på en samtale", og det synes jeg ikke er spesielt interessant. Det som derimot er interessant er overlevelses-aspektet, og hvor detaljert det går. Føler litt det samme som da jeg spilte Breath of the Wild første gang, og det er bra. Jeg liker det. Men simuleringen er kanskje litt vel detaljert iblant. Det er virkelig ikke gøy å sitte ved leirbålet og crafte en og en kule med kniven min, uansett hvor realistisk det er. Er hekta på det, men de døde øyeblikkene er litt for døde. 7/10 fordi jeg er helt dust. Fortsetter å spille Nioh jeg. Steam-versjonen selvsagt. Komfort-spill mellom disse trege mastodontene nevnt over. Liker spillet, men det mangler polishen som kom naturlig med flere av de senere FROM-spillene. Spesielt svinger vanskelighetsgraden noe ekstremt. Ett øyeblikk slåss jeg mot en passe vanskelig men gøyal piperøykende frosk i et hovedoppdrag, før spillet forventer at jeg på en eller annen måte skal kverke en Tengu og en Flying Bolt samtidig i et sideoppdrag, to fiender som hver for seg kan være ille nok, men sammen er som Ornstein og Smoug dersom det var to Ornsteiner og begge Ornsteinene one-shot-komboet meg. Au! Med ujevnhetene hadde dette blitt en 7/10, men spillet har en piperøykende frosk, og da kan jeg ikke annet enn å gi det en 9/10 så langt. Anbefales!
  5. Hvilket spill spilte du sist?

    Hører ENORM forskjell ja. Jeg spilte gjennom ca en fjerdedel av spillet før jeg gjorde meg den tjenesten å modde. Det gjorde noe ekstremt med hele atmosfæren. I dette tilfellet sier jeg stakkars PS4-eiere
  6. Hvilket spill spilte du sist?

    Enig der. DQ11 er helt herlig. Er en meny hvor du kan tilpasse vanskelighetsgraden for ekstra utfordringer, men er bare for din egen del. Spillet blir hakket vanskeligere i den siste tredjedelen (du vil nok skjønne det når du er der). Det er to grunner til at mange klager på musikken. Den første er at det er få låter laget for dette spillet. Det meste er gjenbruk av låter fra alle de tidligere Dragon Quest-spillene. Den andre grunnen er at de i PS4- og PC-versjonen av spillet brukte Midi og ikke orkestrert musikk, til tross for at det orkestrerte soundtracket var tilgjengelig. Dette fordi komponisten er en gammel nisse som mener spillmusikk ikke fortjener å ha god kvalitet i selve spillene, sånn at folk må kjøpe CDene isteden. I PS4-versjonen er dette ingenting å gjøre med, men i PC-versjonen som jeg spilte, kan man modde inn orkester-musikken, som virkelig høres bedre ut. I Switch-versjonen er orkestermusikken derimot helt inntakt, så du har nok hørt den gode versjonen hele tiden.
  7. Hvilket spill rundet du sist?

    Sekiro Shadows Die Twice på Steam. Igjen. For fjerde gang. New Game +++ Men nå har jeg fått alle endingene og alle achievementene, som vel er første for meg i et FROM-spill... jeg er vanligvis ingen achievement-jeger. Spillet er knallbra og ble bedre for hver gjennomspilling. Absolutt mitt Game of the Year for 2019. Men nå må jeg vel gi meg sånn at det er noen utfordring igjen til neste gang. Siste run varte ca 3 timer og samtlige bosser døde på under 3 forsøk. Jeg har blitt god, tror jeg.
  8. Hvilket spill rundet du sist?

    The Witcher 2 på Steam: Jada, rundet det før. Dette var mitt første Witcher-spill, som jeg spilte sånn rundt 2013/2014 en gang, før Witcher 3 kom ut. Den gangen ble jeg kjempeimponert over alt. Storyen, universet, grafikken, selv gameplayet var nytt og spennende og kjempeutfordrende. Deler av det har holdt seg, deler ikke. Grafikken hadde ekstremt høy standard da den kom, og holder seg for det meste ganske godt fortsatt. Kan se det er datert litt med mye gjenbruk av teksturer og litt lavpoly bakgrunner og den slags, og MYE BLOOOOOOOOM. Men bortsett fra det er modellene fortsatt fantastiske. Lysår foran Witcher 1 er det iallefall. Et av sellingpointene (og hovedproblemene) med dette spillet er hvordan storyen splitter seg halvveis gjennom. Man får valget å følge Roche eller Iorveth, og kapittel 2 og 3 vil bli mer eller mindre totalt annerledes avhengig av hvem man velger, spesielt kapittel 2, som tar sted på to sider under beleiringen av byen Vergen. Problemet er at begge sidene er cannon, det er karakterer som går gjennom sine karakterutviklinger på begge sider. Går man for Roche, lærer man veldig mye om Roche, mens om man følger Iorveth vil man for eksempel oppdage at Saskia er dragen. Dragen er en av de siste bossene i spillet, og det emosjonelle i denne konflikten avhenger 100% om man faktisk er klar over hvem man slåss mot, noe halvparten av spillerne ikke er, fordi de valgte "feil" story. Jeg gikk for Iorveth første gang jeg spilte gjennom spillet, men denne gangen valgte jeg Roche, og siden begge sider har sterke historier, føler jeg man egentlig er nødt til å spille gjennom to ganger. Da ville jeg foretrukket en litt mer lineær struktur hvor man faktisk får hele historien på en gjennomspilling. Da vil alt annet enn den sentrale historien om jakten på kongedreperen Letho (som er en fantastisk karakter), virke mye sterkere. Gameplayet da, det føler jeg er litt for overkomplisert for sitt eget beste. Det er et gameplaysystem designet for åpenhet og et spill på 50-100 timer. Witcher 2 varer i ca 20 timer om man ikke skipper cutscener, noe som gir veldig lite rom for å utforske det overkomplekse systemet. Signs, som i det første spillet kunne velges med nummerknappene 1-5, må nå velges i en slitsom undermeny hver gang man vil bytte mellom dem. Jeg endte dermed opp med å bare bruke Quen, som er sinnsykt overpowered om man buffer den litt med talents. Ellers puttet jeg alt inn i sverd. På slutten av spillet var jeg fullstendig ustoppelig. Potions virker veldig kult på papiret, og dreier seg om at Witchere kan buffe seg selv før kamper, og at det er kunnskap om fienden som er viktigst i en konflikt. Problemet er her at potions er en begrenset ressurs, de brukes opp, til man lager flere, og effekten av dem varer i 5-10 minutter. Man kan heller ikke drikke dem under en kamp. Problemet er ofte at det er usynlige triggere som vil starte en cutscene på 5-10 minutter, før spillet autosaver idet kampen starter. Ikke alle cutscener stopper buff-timere, så selv om man buffer i forkant av en boss, vil effekten ha gått ut med mindre man skipper cutscenen. Iblant er det rett og slett umulig å få drukket potions før tøffe kamper, noe som gjør denne delen av spillet, totalt ubrukelig. Witcher 3 gjorde det uendelig mye bedre. Witcher 2 ville rett og slett vært tjent med et lettere og mer funksjonelt kampsystem. Kanskje til og med vært bedre tjent med å bruke kampsystemet fra eneren igjen? Det var ganske basic, men funket bra nok for hva det var. Men etter alt det surret med gameplayet, syntes jeg Witcher 2 fortsatt var verdt å spille. Storyen, verdenen og karakterene er fantastisk godt skrevet, og det er mange herlige gråtoner å utforske i moraliteten til folk. Ingenting er svart og hvitt, og i en konflikt er det ofte vanskelig eller umulig å vite hvem som, om noen, lyver, da alle forteller ting fra sitt ståsted. Veldig få spill klarer dette bra, men Witcher 2 kommer med gutpuncher der det gjelder. Så, anbefalt, med modifikasjoner. Spill 3 over dette, men for all del gå tilbake og spill 1-2 om man vil ha mer av Witcher-universet! Ion Fury på Steam: Beste skytespillet jeg har spilt siden DOOM 2016. Godt, gammeldags og herlig. Fantastisk brettdesign, som gjør at spillet alltid varierer. Ble sjokkert da jeg hørte dette var laget i BUILD, for spillet gjør veldig mye som rett og slett er umulig å få til i brett-editoren som fulgte med Duke3D (hilsen en veteran i den editoren). Egentlig ikke stort mer å si. Om man liker Shadow Warrior og Duke Nukem 3D, vil man like Ion Fury. Et skytespill som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått!
  9. Hvilket spill rundet du sist?

    Luigi's Mansion 3 på Switch: Min nye favoritt i serien. Større, mer variert og komplekst enn det første, og ikke like knotete kontroll og småfrustrerende design som i nummer 2. Var igrunn en fryd fra start til slutt. Jeg samlet alt, og skulle egentlig ønske hotellet hadde flere etasjer. Lite jeg har lyst til å spoile, men var utrolig gøy hver gang jeg åpnet opp en ny etasje, bare for å se hva slags galskap som ventet meg.
  10. Årets Spill 2019!

    Argh. Har en Epic-konto, men passordet virker ikke og de sender meg ikke et nytt når jeg ber om det. Så Epic Store skal jeg aldri mer bruke, jeg stoler ikke på å kjøpe spill der bare for å risikere at de går tapt. Da blir det nok heller Steam-salg om et par-tre år tenker jeg. Ion Fury er topp! Setter meg og spiller gjennom ett brett om gangen når jeg er i humør for skyting. Kom meg akkurat gjennom togbrettet, og storkoser meg med det.
  11. Da var 2019 nesten over. Så da kan vi kanskje trygt oppsummere året litt. Hva spilte dere mest i år? Hva var de beste nye spillene som kom ut? Og hva spilte man av gamle spill? Hva var årets beste spill eller den største skuffelsen? La oss feire 2019 litt! Lag de listene dere vil!
  12. Hvilket spill spilte du sist?

    Vært nysgjerrig på Fallen Order, ikke kjøpt det ennå, men igang med tredje runde av Sekiro nå og lurt litt på hva jeg skal spille etterpå. Endt opp med å ha både Nioh og Code Vein på Steam, uten å ha startet på noen av dem, mens Fallen Order er på ønskelista.
  13. Hvilket spill rundet du sist?

    Har ikke ligget helt på latsiden: The Witcher Det første av dem altså. Jeg kom meg gjennom Witcher 2 rundt 2013-2014 en gang, før jeg spilte Witcher 3 da det kom. Men jeg hadde aldri spilt det første, før nå. Og det var en opplevelse. Det er en anbefaling, men den kommer med et men. Man må være åpen for at spillet ikke har aldret bra på enkelte ting. Først og fremst grafikken. Bakgrunnene kan være fine de, men karaktermodellene, og spesielt ansiktsanimasjonen, er iblant hysterisk dårlig. Det hjelper heller ikke at det er veldig få generelle modeller i spillet, så man vil garantert møte på de samme noen titalls ganger, på forskjellige NPCer. Stemmeskuespillet er også veldig berg og dalbane. Jeg liker stemmen til Geralt godt her, men de andre karakterene kommer ofte frem som de leser rett fra manus, uten innlevelse. Kampsystemet er også noe datert, snakker om noe som på det beste er litt rytmisk klikking. Heldigvis er det veldig enkelt å lære og komme inn i, og spillet er aldri vanskelig. På slutten klarte jeg å drepe alt rundt meg med en veldig overpowered Igni. Spillet har også noen rare bugs. Blant annet fikk jeg aldri den beste armoren i spillet fordi questen bugget seg nesten helt på slutten. Ikke Bethesta-nivå med bugs altså, spillet kjører stabilt og fint, men likevel irriterende. Det som derimot gjør Witcher verdt å spille er historien og verdenen. Det er rart å høre fra meg, som alltid verdsetter gameplay først (gameplayet her er absolutt ikke dårlig). Det er veldig tydelig de tenkte trilogi allerede her. Ting som er viktig i Witcher 2 og 3, som for eksempel drapet på Kong Foltest, forholdet til Triss, eller Wild Hunt, blir satt opp allerede her. Hovedplottet er også bra, med valg som faktisk betyr noe underveis. På slutten vil man få se effekter av valgene man har gjort, små eller store. Blant annet ble jeg på et tidspunkt sendt til en gravplass for å drepe en ghoul som spiste lik. Da jeg derimot snakket med ghoulen, virket den som en vennlig sjel som ikke engang ville skade en flue, den bare spiste folk som en bande med terrorist-alver drepte. Så jeg lot ghoulen være og tok meg av alvene. På slutten fant jeg ghoulen i en kjeller. Det var krig og drap utenfor, og den gjemte seg fordi den var redd. Dette er ikke et spill skrevet av Bioware-oppskriften hvor godt og ondt er klart definert, men det er mer difuse valg man må tenke gjennom. Ting Witcher 3 er kjent for startet altså allerede her. Historien er engasjerende og enkel å følge, og slutten hadde en genial twist jeg faktisk ikke så komme, men den er akkurat subtil nok til at man selv må komme med konklusjonen om hva som faktisk skjedde, så det er veldig lurt å følge med underveis (ikke at det er vanskelig). Witcher er fortsatt et bra spill, dersom man er villig til å tilgi noen småting som ikke har aldret bra. Er man ny til serien vil jeg nok fortsatt anbefale 3 over dette, men ønsker man å spille hele trilogien er eneren langt fra uoverkommelig. Det er faktisk ganske fornøyelig. Nå skal jeg spille 2 på nytt!
  14. Hvilket spill rundet du sist?

    Åh herregud, jeg husker det. Etter det jævla togbrettet hvor Hugo klaget over bremsespor kom han til slottet og måtte velge mellom tre tau å trekke i. Det var tilfeldig, og valgte man feil var det game over. Egentlig er jeg glad jeg hadde telefon med nummerskive slik at jeg aldri fikk ringt inn til det rælet. Hadde blitt mye banning på direkten.
  15. Hvilket spill rundet du sist?

    Crash Bandicoot Spilte N Sane-trilogy-versjonen på Steam, men testet også PS1-versjonen på PSN bare for å sammenligne. Originalen er dritstygt og kjører i sånn 15fps i motsetning til remakens tydelige HD-grafikk og solide 60fps, så da gikk jeg naturligvis for remaken. Spillet er dessverre forferdelig av flere grunner. For det første er det en slags 3D-plattformer, iallefall med at man løper og hopper innover i bildet. Man har dessverre absolutt ingen dybdefølelse, og kameraet lar seg ikke rotere, så når det kommer til plattformer, må man bare gjette seg til hvor langt man skal hoppe. Iblant er plattformene også over deg og ikke foran deg. At hvert eneste hopp i spillet er en leap of faith, er ingen god start. Bakgrunnene ser fine ut, men det er sånn totalt 6 forskjellige tilesett gjennom hele spillet: jungel, tempel, hule, bro, lab og slott. Og ikke bare blir bakgrunnene fort kjedelige og ensformige, men det er ekstremt lite variasjon i både fiender og plattformer. I motsetning til feks Mario eller Mega Man som gir deg en ny gimmick på hver bane, er nesten hver bane i Crash lik den forrige. Iblant løper man sidelengs, iblant løper man innover. En og annen gang løper man mot kamera, fra en stein, og disse banene er forderdelige fordi man ikke ser hvor man løper eller hopper. Det er en rytme på hvor plattformene er, før spillet bare bestemmer seg for å flytte en plattform og drepe deg fordi faen. Det er ingen consistency gjennom spillet. Ting som er trygt iblant vil drepe deg neste gang. Gode plattformspill introduserer gjerne farer først på en måte som demonstrerer ting i trygge omgivelser før man må hanskes med det. Det kalles god gamedesign. Crash har ikke dette. Du hopper på en plattform som er nesten lik alle andre, men den slipper plutselig damp ut og dreper deg fordi lol. Til å være markedsført som "3D" er spillet også fantastisk endimensjonalt. Det er kun en løype. Man må hoppe fra plattform A til B til C til E, ikke til D din dust, for D dreper deg fordi selvsagt gjør den det. I bedre plattformspill, som for eksempel Mario eller Megaman eller Bubsy the Bobcat har man ofte valg. "skal jeg hoppe på den høyere plattformen og nå målet lettere eller skal jeg ta den nedre veien og risikere å dø mot å få en bonus?" I Crash er det bare en vei, og den dreper deg helt til du gjør det 100% riktig og spillet bestemmer seg for å ikke drepe deg. Battletoads var mindre frustrerende enn denne driten. Crash Bandicoot har virkelig ikke aldret bra, men var det noensinne bra i utgangspunktet? Dette er et av de verste plattformspillene jeg noensinne har spilt. Og dette skulle liksom utfordre Mario, Sonic og Megaman? Det når ikke Bubsy til navlen engang. Håper toeren er bedre, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har ork til å prøve, for dette var mildt sagt veldig skuffende.
  16. Hvilket spill rundet du sist?

    Batman: Arkham Asylum Rundet dette i 2009, men følte det var på tide med en ny gjennomgang. Ble spilt på Hard, og målet var en 100% samling av alt på kartet (men ikke ekstrachallengene). Spillet synes jeg fortsatt er veldig bra. Strukturert veldig som et Metroidvania, da kartet består av lukkede områder satt sammen, hvor man ofte trenger oppgraderinger for å ta seg til neste område. Det er ingen sequencebreaks (ikke designet iallefall), så spillet er ganske lineært, men med en 100% item collection klokket jeg inn på 15 timer, og det er ikke galt. Vanskelighetsgraden på Hard er akkurat passe den også. Grafisk ser det fortsatt fint ut, med alt satt på maks, men kanskje noen stive ansiktsanimasjoner. Kampsystemet var nyvinnende for sin tid, da den ikke er like statisk og stiv som i andre spill fra denne tiden (feks i Assassin's Creed stod jo fiendene i kø for å angripe deg), men man merker at dette er første gang "Arkham"-systemet er brukt. For eksempel er det ingen grafiske hint over fiendens hoder når de kommer til å angripe, så man er nødt til å følge ekstra godt med på animasjoner som ikke alltid føles perfekte. Det blir mye mashing av counter-knappen bare for å være sikker. Bossene er også uten unntak kjedelige. Spesielt ille er sistebossen, som bare føles helt feil. Men alt i alt føler jeg dette fortsatt er et spill som fungerer godt, og jeg tror nok det blir med en gjenspilling til om ti år. Så gikk jeg videre til: Batman: Arkham City Rundet dette da det kom i 2011, men jeg flyttet, så fikk aldri gjort det 100% ferdig. Så jeg startet på nytt. Som med Arkham Asylum satte jeg vanskelighetsgraden til maks, med mål om å sanke 100% Og det synes jeg ble litt i overkant. I motsetning til Asylum, er City strukturert som en Open World, men som vi vet med Open World-spill fra 2011, er kartene gjerne dekket av ikoner som må samles opp. Er en del kule Riddler-puzzles her, men etter en storymode som ikke er lengre enn den i Asylum, ble det fort ekstremt repetivt å farte rundt og plukke alt. Ikke bare det, men Catwoman har også sine samleting, som Batman ikke kan ta, så man er nødt til å tråle kartet konstant, med to forskjellige karakterer. Ellers er strukturen veldig lik Asylum, med at man får nye egenskaper som låser opp nye områder. Forbedringer i kampsystemet, da man endelig ser grafiske hint når fiender skal til å angripe. Man kan time critical hits, og det er lettere å få brukt gadgets i kamper, noe som fungerer strålende for crowd control. Kampsystemet holder seg absolutt bra fortsatt, takket være disse små oppgraderingene fra det første spillet. Vanskelighetsgraden er også jevnere. Best av alt er bossene. Ikke bare en liten oppgradering fra det første, men jeg vil si at Arkham City har noen av spillhistoriens best designede bosser, iallefall satt jeg igjen med den følelsen etter å ha tatt meg av Mr. Freeze. De andre bossene er ikke dumme de heller, men Mr. Freeze har virkelig satt standarden for stealth-bosser. Man er nødt til å angripe ham med stealth-angrep, men man kan ikke bruke samme typen angrep to ganger, så man er nødt til å studere omgivelsene og virkelig tenke kreativt. Bravo! Sistebossen føles som han er tatt rett ut fra Dark Souls. Men da jeg slet med ham i 2011 før jeg hadde spilt Dark Souls, tok jeg ham nå på første forsøk og syntes han var altfor lett. Ellers ble jeg fort lei. Dette er et 15-timers-spill, som eneren, bare strukket ut til 30 timer om man ønsker å sanke alt. Etter 400 trofeer, satte jeg endelig Riddler i buret, lenge etter å ha faktisk rundet spillet, så det føltes også litt antiklimatisk. Og storymessig synes jeg spillet også tar det litt langt. Det føles mer som en theme park hvor man går rundt og etter tur og orden tar seg av klassiske Batman-skurker, fremfor en strukturert story konsentrert på en av dem, som det første spillet var. Fanservice, absolutt, men jeg var ikke like revet med. Og slutten av spillet er bare helt dust. Vil nok ikke gjenspille dette om ti år.
  17. Årets Spill 2019!

    Litt revidert liste etter å ha spilt et par nye spill i siste liten: 1. Sekiro 2. Mario Maker 2 3. Link's Awakening (remake, men en veldig bra en, eneste jeg ikke likte var dungeon creation, det var for simpelt, og i tillegg tidkrevende å gjøre, og kreves for ekstra 2 hjertebiter + ekstra hjerte, tar meg liksom veldig ut av resten av spillet. håper heller på en separat Zelda maker i fremtiden) 4. Ion Fury (ikke spilt spesielt langt, men spillet føles fantastisk) 5. Luigi's Mansion 3 (ikke spilt langt mer enn et par timer, men liker starten veldig veldig godt, så lover bra for resten av spillet) 6. Trials of Mana 7. Tropico 6 8. Dragon Quest Builders 2
  18. Hvilket spill rundet du sist?

    Link's Awakening på Switch Et knallbra Zelda og det jeg skrev for Spillmuseet i 2014 står fortsatt. Nå er det såpass sjeldent jeg har spilt spillet at jeg ikke har sammenlignet direkte, men Switch-versjonen virker svært tro, annet enn en grafisk overhaling. Vil anta at en del av hjertebitene er nye, for jeg mangler fortsatt 10 av dem, og samme med sjøskjellene. Mangler i tillegg noen gjenstander, så er nok litt igjen å utforske. Men Hero Mode var svært kos da, gjorde spillet hakket mer utfordrende, iallefall tidlig. Blåste meg ikke avgårde, men grunnspillet er solid nok til at det er verdt en gjenspilling i ny og ne.
  19. Hvilket spill rundet du sist?

    Rundet Star Wars på NES. Det vanskeligste spillet jeg noensinne har tvunget meg gjennom. Var gøy for 25 år siden, men tiden har ikke vært snilt mot dette. Kontrollen er ekstremt floaty, noe som suger når man må være ekstremt presis med sverdslagene for å ikke bli slengt veggimellom av fiender. Er knockback og absolutt ingen invincibility frames, så man går fra full helse til død for den minste lille feil. Iblant står også fiender og skyter deg når du kommer ut dører (eksempelvis heisene i Death Star) og det er absolutt ingenting man kan gjøre for å unngå det, annet enn å holde styring på global timers som speedrunnere vel gjør... Leveldesignet er håpløst, med ting som kverker deg fra utenfor skjermen konstant. Leaps of faith er krevd for flere av de senere rommene, man må vite nøyektig i hvilken retning og hvor langt og på pikselen når man skal hoppe for å ikke ende opp i spikehelvete. Skyteseksjonene er unødvendig lange, men heldigvis ikke altfor ille straks man får teken på dem etter de 20 gjennomspillingene det tar for å bli god nok i resten av spillet... Tok meg bare 27 år å samle opp tålmodigheten til å komme gjennom dette. Til sammenligning vil jeg si både Battletoads og selv TMNT var vennligere spill. Star Wars kan prøves, men anbefaler ingen andre å tvinge seg gjennom hele greia, til det er slutten altfor smertefull. ... men Empire Strikes Back må da være lettere!?
  20. Slutt for gamestop i Norge

    Stemmer nok, hørte noe om det et sted. Forsvinner vel de også tenker jeg.
  21. Slutt for gamestop i Norge

    Med tanke på at det bare eksisterer en Platekompaniet i Oslo nå, er vel de på vei ut også
  22. Slutt for gamestop i Norge

    Jeg... kommer ikke til å savne dem. Sist jeg var innom fant jeg knapt spill. Var tskjorter, kaffekopper og sånne sykt stygge Pop-figurer. Og en liten hylle overprisede spill. Jeg gråt over at de fysiske spillbutikkene forsvant for fem år siden. Siden da har jeg bare handlet de fysiske spillene mine på nett. Ja, det er et savn, men Gamestop de siste årene har bare føltes som en parodi på de gode gamle spillbutikkene. Da er vel Platekompaniet de siste som har spill i fysiske butikker? Om vi ikke regner med Elkjøp og Expert POWER... Ser forøvrig ut som det er kroken på døra for Gamestop globalt. Anbefaler Youtube-kanalen til Camelot, han er litt spesiell(dialekten hans gir meg øreverk), men han har laget en Youtube-kanal der han har snakket om personlige erfaringer fra å jobbe med kjeden (i USA vel og merke), og han har hatt en del dystre spådommer som de siste par månedene har virket mer og mer sanne.
  23. Årets Spill 2019!

    Åh Iron Fury glemte jeg helt eksisterte, og jeg kjøpte det til og med på Steam... kanskje på tide å prøve det. Outer Worlds ser ikke til å være ute på PC ennå, så venter med det
  24. Årets Spill 2019!

    Gikk over hva jeg spilte selv og merket med sjokk og vanntro at jeg har rundet veldig lite av hva som kom ut i år. Var mye bra, men jeg føler jeg misset flere måneder på grunn av WoW Classic et travelt liv. 5: Dragon Quest Builders 2 (Switch, PS4, Steam) - Som med det første spillet, er dette ekstremt avhengighetsskapende de første 20-30 timene, før det blir ekstremt repetivt og noe kjedelig. Fortsatt en god investering, spesielt om man vil ha en strammere versjon av Minecraft, for det er nettopp det spillet er. Kanskje litt vel stramt? 4: Tropico 6 (Steam) - Spillet kom ut sånn akkurat da jeg følte for et byggespill, og det skuffet ikke. Har begrenset kjennskap til serien fra før, spilt litt 3 og 5, og begge følte jeg manglet noe. Men 6 føles ut som det har tatt alt det beste fra tidligere spill og dumpet ting som ikke fungerte. Det er superenkelt å komme inn i, men vanskelig å mestre. Akkurat som gode byggespill skal være! Dette er Sim City for bananrepublikker. 3: Trials of Mana (Switch) - Spillet er vel sånn egentlig fra midten av 90-tallet, men det ble aldri offisielt oversatt, før nå. Så jeg tar det med. Og for et mesterverk! Dette er alt jeg likte fra Secret of Mana, tatt opp et nivå. Kampene føles ikke like wonky mer, og storyen er mye mer dynamisk. Dette er kanskje også det peneste spillet på SNES, og det sier litt. Perfekt er spillet ikke, da jobbsystemet kunne trengt litt tweaking, og vanskelighetsgraden er veldig ujevn, men bortsett fra det har holdt seg utrolig bra. 2: Super Mario Maker 2 (Switch) - Spillet jeg skulle ønske jeg hadde fra da jeg var 7. Som eneren, bare bedre. Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt tid til å lage flere brett. 1: Sekiro Shadows Die Twice (Steam, Xbone, PS4) - Endelig min tur til å oppleve et From-spill da det var ferskt, og for et spill! Mitt toppspill i år, uten tvil. Lurer til og med på om jeg synes dette er det beste de har laget. Bredden fra Dark Souls er borte, men spillet er desto dypere. Kampsystemet krevde litt å vende seg til de første timene, men straks man er ferdig med bossen på toppen av Ashina-slottet, sitter det støpt. Er nå på sistebossen i New Game + etter å allerede ha fått den beste slutten. Spillet vil jeg spille igjen og igjen. Anbefales på det sterkeste. Og vanskelighetsgraden er akkurat perfekt. Satte på Hardmode ved en feiltakelse i NG+ og det er fortsatt ikke så ille. Ellers spilte jeg ganske mye gammalt i år. Enten ting jeg fullførte fra ifjor, eller eldre saker som har stått på lista lenge, eller som jeg har spilt på nytt. Jeg havnet på 20 spill på lista og måtte virkelig begrense meg til 10. Hvert eneste spill jeg nevner her anbefales på det absolutt varmeste: 10: God of War 3 (PS3, PS4) - Aldri spilt God of War-serien før, men kom meg gjennom 1 og 2 tidligere i år. Kampsystemet er bra, Kratos er sjarmerende edgelord, men QTE-systemet var høl i huet og spillene burde fått stryk for å infisere spillverdenen med noe sånn drit. Men 3ern var bra, fra ende til annen. Selv QTEene, irriterende som de var, drepte meg ikke denne gangen, da de på en langt bedre måte klarte å vise meg hva jeg skulle trykke. Skal man bare spille ett God of War, spill 3! 9: Dragon's Dogma (Steam, PS3/360/Switch/PS4/Xbone) - Spilte dette for noen år siden og absolutt hatet det da. Selv om jeg elsket det samtidig. Det var 360-versjonen, som kjører som en snegle på sirup. Steam-versjonen var heldigvis mye mer stabil på 60fps, og en kombinasjon av det og at jeg denne gangen visste hva jeg gikk til, gjorde at spillet ble evig mye mer spillbart. Spillet har fortsatt store problemer, men avhengig av spillerens innstillinger og forhåndskunnskaper kan mange av de problemene og begrensningene fungere til spillets fordel. Man har iallefall et Dark Fantasy Action-RPG som ikke holder spillerens hender. Og fortsatt er bedre enn Skyrim! 8: Banjo Tooie (N64, 360) - Kom meg gjennom eneren for noen år siden, og nå var det 2 sin tur, som jeg på min fortsatt fungerende 360, fullførte 100% Til tross for at jeg aldri har vært superfan av 3D-plattformere har dette holdt seg ekstremt godt. Det var en nytelse fra ende til annen til tross for at lydeffektene gikk min bedre halvdel på nervene. Hyuk hyuk! 7: Nier Automata (Steam, PS4, Xbone) - Folk har hypet dette som noe ekstremt, til å ha twister man aldri har sett, story som bare kan nytes i spillform etc etc.... Enten har jeg misset noe betydelig, eller så er jeg bare en ignorant dritt, for jeg ser ikke det samme. Det jeg derimot spilte var et helt bra actionspill med animejenter og et egentlig veldig interessant plott som blir dypere og dypere jo mer man spiller. Kanskje jeg må spille NG+ for å skjønne det? Spillet er iallefall bra og kan anbefales. Robotene som er navngitt etter filosofer er iallefall en fin touch. 6: Batman Arkham Asylum (Steam, altannet) - Andre gang jeg spiller gjennom. Min første gjennomspilling var da det kom og 10 år senere er spillet fortsatt like bra. Litt små ting er det, feks har ikke fiendene symboler over hodene når de skal angripe, så det er litt vrient å følge kampene iblant. Men et godt 3D-Metroidvania-Actionspill er det uansett. Dessuten er man Batman! Ble fullført 100% på Hard, slik spillet skal spilles! 5: World to the West (Steam, altmuligrart) - Norskutviklet av bergenske Rain Games, men det er ikke hvorfor jeg likte det så godt. Jeg likte det så godt fordi spillets fire karakterer er utrolig sjarmerende, har egenskaper som utfyller hverandre, og spilles føles veldig som Zelda-spillene i 2D. Spesielt når alt åpnes opp i spillets andre halvdel. Anbefales til alle som liker de gode gamle Zelda-spillene. 4: Bloodborne (kun PS4 dessverre) - Spillet jeg kjøpte meg en PS4 for, og jeg har egentlig litt blandede følelser. Ikke misforstå, spillet er kjempebra, og ting som leveldesign er kanskje bedre enn alle andre Souls-spill, og atmosfæren er nydelig. Men spillet kjører så tregt! Selv med en PS4 Pro klarer det ikke mer enn 30fps, noe som er utrolig synd. Bossene er også i letteste laget, spesielt med min aggressive spillestil. Kun en håndfull av dem drepte meg en gang, og en annen håndfull drepte meg mer enn 5 ganger, men det var det. Ingen bosser jeg satt fast på i dager. Dermed føltes det også litt grunt da jeg endelig kom gjennom. Andre problemer som loadetider og de ekstremt generelle chalice-områdene gjør at spillet ikke er min favoritt blant Souls-spillene. Mer en fjerdeplass... Bra er det likevel, ellers hadde jeg ikke tatt det med her. Var bare en nedtur etter å ha spilt det absolutt fantastiske Dark Souls 3... 3: The Messenger (Switch, Steam) - Her har vi noen godsaker! 2D-plattformer med tidsreisegimmick, hvor nåtid og fremtid gjenspeiles i 8/16bit. Spillet føles som de klassiske Ninja Gaiden-spillene på NES, bare mye mye strammere, med en Metroidvania-struktur. Og vanskelighetsgraden er akkurat passe perfekt! Anbefales til alle som liker gode gamle 2D-plattformere. 2: Dragon Quest XI (Steam, PS4, Switch) - Har vært fan av DQ-serien siden 5, men jeg tror faktisk 11 er min nye favoritt. Det starter litt tregt, men straks twistene begynner å komme, blir man mer og mer glad i karakterene. Kampene blir vanskeligere og tøffere, men spillet føles aldri urettferdig eller rotete. Dette er et spill man trygt kan plukke opp om man aldri har rørt DQ-serien før, selv om det binder seg selv til den første trilogien på en utrolig tilfredsstillende måte. For veteraner er utfordringene man kan skru av og på også noe å vurdere om spillet blir for lett. Anbefaler å spille på Steam med Orchestral Mod, eller på Switch, rett og slett for å få orkester-soundtracket, det er en betydelig oppgradering fra midi-filene spillet opprinnelig kom med. 1: Dark Souls 3 (Steam, Xbone, PS4) - Etter å ha brukt et år på å spille gjennom alle Souls-spillene, er det nok 3 som er min favoritt. Ved siden av Sekiro, selvsagt. Leveldesign er på nivå med eneren og Bloodborne, men det som virkelig gjør spillet bra er bossene. En av bossene tok meg tre uker å beseire, men straks jeg endelig tok kverken på Sister Friede, den absolutt tøffeste bossen i serien, følte jeg at jeg kunne gjøre alt. Kanskje litt mye fanservice her og der, men det passer inn på en merkelig måte. Det føles ikke feil. Rett og slett et fantastisk spill på alle måter. Har nesten ingen klager.... kanskje sistebossen var litt vel lett etter å ha tatt DLCene? Jeg knipset så døde han Men alt var vel ikke bare roser i år. Heldigvis unngikk jeg de verste stinkerne, så her er min topp 1-liste over skuffelser: 1: Kingdom Hearts 3 (PS4/Xbone) - Vent, jeg mislikte KH1 og jeg HATET KH2... hvorfor spilte jeg dette? Fordi jeg ville gi serien en siste sjanse. Det så jo vakkert ut, og folk sa kampsystemet var bra denne gangen. Og joda, det funker. Man masher en knapp til ting dør. Akkurat som før. Man trykker knapper og ser fine farger. Men det gir meg ingenting. Plottet var rotete i KH1, det var totalt uforståelig i KH2, og i KH3, selv etter å ha skummet gjennom kompendiumene fra menyen, er absolutt ingenting forståelig. Ingenting i kompendiumene var forståelig det heller. Plottet er som tatt fra veggskribleriene til en gal mann på et asyl, kjørt gjennom en blender og overprodusert med et Disney-budsjett. Karakterer har forskjellige navn hele tiden, nye karakterer dukker opp og spillet forventer jeg skal kjenne dem. Nesten alle Squaresoft-karakterene ser identiske ut, som om de er spydd opp fra tidlig 2000-tall. Nå har jeg sagt før jeg ikke kan fordra Nomura som designer, men her har han virkelig overgått seg selv, negativt.... jeg likte jo faktisk folka i FF15, så jeg vet han kan gjøre noe bra? Hva skjedde? Eneste jeg likte i KH3 var Toy Story-verdenen. Litt metahumor på Squares bekostning er alltid pluss i min bok. Noen av Disney/Pixar-verdenene var også fornøyelige nok til at jeg nesten var villig til å la dette spillet gå som fornøyelig rotete, men så kom slutten. Straks man er ferdig med Big Hero 6-verdenen, er det egentlig bare å skru av konsollen og aldri sette spillet inn igjen, for de siste 10 timene av spillet er de absolutt verste, og det som har satt igjen den sure ettersmaken. Pøhyl! Og til slutt en liste over topp 1 mest spilte: 1: WoW Classic (PC) - "Jeg skal bare lvle en paladin gjennom westfall for nostalgien, jeg!" sa jeg. Og plutselig har jeg drept nesten alle bossene i Molten Core igjen Spill jeg ikke har fått spilt på grunn av WoW Classic eller annet: Red Dead 2 - På PC endelig så sent som i desember, dermed ble det lite tid til dette Links Awakening remake - Nintendo-spill er så dyre, men dette er på ønskelista Smash Bros Switch - Nintendo-spill er så dyre, og eneste Smash jeg har likt til nå var Brawl, så vet ikke... Luigi's Mansion 3 - Nintendo-spill er så dyre, men dette ser jo knallbra ut! Death Stranding - Tenkte å kjøpe, men ble annonsert på PC, så jeg venter på versjonen som kjører i 60fps. Jeg er en tålmodig fyr Code Vein - Hørt bra ting, og er en Souls-klone med animejenter. Hva kan gå galt? Kjøpte på Steam-salg, så må bare begynne... Resident Evil 2 - Var ikke stor fan av originalen, men hørt bra ting. DMC5 - Spilte enern i år, selv om alle sa jeg spilte feil versjon... vet likevel ikke om jeg bare kan hoppe til 5 eller om jeg må spille 2-4 først...
  25. Film - Hva så du sist?

    Så Aladdin for noen dager siden, som fikk meg til å huske hvilket geni Robin Williams var, så jeg tenkte å sjekke igjen noen av de andre filmene hans... men hvilken skulle jeg se? Har sett de fleste før, og jeg ville se en av de mindre kjente. Tankene mine gikk mot en film jeg så da den kom ut, men som jeg siden nærmest har glemt, frem til nå... DEATH TO SMOOCHY Robin Williams spiller den korrupte barnetv-verten Rainbow Randolph, som blir utsatt for en skandale og byttet ut med den mye yngre Edward Norton, som det rosa neshornet Smoochy, som er ekstremt naiv og raskt blir utnyttet av industrien. En rekke tidligere barnetv-verter, Williams inkludert, er ute etter blod, mens industrien er ute etter å melke Smoochy for alt han er verdt. Filmen ble ekstremt negativt mottatt i sin tid, og er ofte husket og referert til som en kultfilm. Men når jeg så den nå, 17 år etter at den kom ut, slo det meg hvor aktuell denne filmen er. Bytt ut barnetv-verter med youtubere, så har vi et nær perfekt bilde av dagens "cancel culture", hvor giftige "influensere" gjerne dolker hverandre i ryggen for "exposure", og mediehus som Youtube skyr menneskene bak underholdningskanalene, og bare tenker hvordan ting kan melkes til døde. Ikke en perfekt film, jeg synes slutten er litt for platt og snill, men resten er et nesten skummelt bilde av baksiden med underholdningsbransjen, og er mer aktuell nå enn da filmen kom ut. Mørk humor også, og Robin Williams spiller en herlig usympatetisk karakter. Terningkast B. Se den!
×