Jump to content
Kraid

Hvilket spill rundet du sist?

Recommended Posts

Dadaph    631

Dragon Quest XI på Steam:

Kanskje mitt favorittspill i serien til nå. Oldschool JRPG med moderne quality of life-endringer og sykt pen grafikk.
Muligens en smule lett, og musikken krever at man laster ned en orkestral-mod for at den skal høres god ut, men bortsett fra det, snakker jeg Game of the Year her. Nydelig.

Det er tydelig å se at der Final Fantasy-serien grunnstøtte etter FF9, fremstår DQ fortsatt som den utrolig sterke JRPG-serien den alltid har vært. Liker man oldschool JRPG, kjøp!
Jo mindre jeg sier, jo bedre.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Just Cause 4 på Steam:

MEH
Årets skuffelse for meg (jeg spilte ikke Fallout 76).
Just Cause-serien har dreid seg om at man drar til en eller annen øynasjon og får ting til å eksplodere helt til diktatoren som styrer øya mister makta og man slåss mot ham på en rakett eller i et vulkankrater eller noe tilsvarende episk.

I Just Cause 4 derimot, drar man til enda en diktatorstyrt øynasjon, hvor det å eksplodere ting ikke gjør annet enn å fylle opp en meningsløs bar. I tillegg respawner alt man eksploderer om man forlater området og kommer tilbake. Isteden, for å styrte diktatoren, er man nødt til å gjøre de samme identiske "fly gjennom ringene" og "eskorter hackeren"-oppdragene igjen og igjen noen hundre ganger. Ting som eksploderer er der fortsatt, men det mister totalt moroa når det ikke har noe å si.
Og diktatoren? Etter å ha kjempet forbi noen skuffende lette maskingeværfolk og et par helikoptere (disse vifter man vekk som fluer på dette punktet), setter diktatoren seg i et fly og stikker av. Det er deretter en cutscene at hovedpersonen sender en tornado etter flyet og styrter det. Nedtur! Hvorfor kunne ikke spilleren ha gjort dette? Antiklimatisk, men på en dårlig måte.

Gameplayet er fortsatt gøyalt, og fysikkmotoren er så føkka at det fortsatt er kjempegøy å leke med geiter og rakettmotorer, men vil man ha Just Cause som er bra, anbefaler jeg 2 og 3 over dette. Fireren gir meg ikke lyst til å spille fremtidige spill i serien.

Spider-man på PS4:

Open World gjort riktig! Det beste med spillet er å svinge seg rundt som Spider-man. Storyen er kul, jeg vet lite om Spider-universet, men er en del skurker og karakterer her som jeg regner med fansen vil sette pris på. Kult å se Doctor Otto før han blir slem også, de har gjort ham overaskende sympatisk (selv om jeg synes NÅ ER JEG SLEM OG GAL OG VIL GJØRE ONDE TING MWAHAH-øyeblikket kunne ha blitt løst langt bedre).
Slåsse-systemet er copy-pastet fra Batman-spillene, men funker like bra her. Ble bra dreven på det etterhvert, da jeg spilte på høyeste vanskelighetsgrad.

Skal jeg klage på noe er det Stealth-seksjonene med MJ (ikke Michael Jackson) og en ny kid som har et subplot som ender ganske overaskende... noe for DLC eller oppfølgere? Stealth-seksjonene er av god gammeldags "prøv og feil"-variant. Man blir støtt oppdaget av ting utenfor det kameraet viser, og det er rett og slett på grensen til frustrerende.
Var også et par kamper hvor kameraet virkelig var en issue, og de challenge-oppdragene hvor man skal jage droner kan gå og brenne.

I tillegg var frameraten så lav at jeg ikke kunne spille lenge om gangen uten å få vondt i hodet. Det var spesielt merkbart i kampene. Hadde vært kjekt med en "mindre grafikk, men 60fps"-mulighet. Dette er tross alt et action-spill, hvor timing er viktig.

Fikk likevel min første Platinum-achievement siden første Ni no Kuni, så det holdt interessen min fortsatt... nå er jeg spent på hva mer 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Boomstick    97

Bionic Commando og Bionic Commando (NES og GB)

LXzBRgZ.jpg

Fantastiske spill, dette! Du skal ha baller for å fjerne hoppefunksjonen fra et platformspill, men det funker som bare det. Det er uvant å ikke kunne hoppe i starten, og jeg glemte meg faktisk noen ganger. Men det går fort over, og da oppdager man at man har full kontroll selv uten hopping.

Begge spillene er solide og har omtrent lik vanskelighetsgrad. De er absolutt overkommelige, men det er et par partier med veldig krevende hopp i begge to. Selv om NES-spillet har den morsomste avslutningen, så liker jeg det best på Gameboy. Mest fordi alt går raskere der, så spillet flyter bedre. Og hvis du lurte, så er dette ikke en port, men to ulike spill.

Nå må jeg bare få tak i Bionic Commando: Elite Forces på Game Boy Color.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Bare spilt NES-versjonen, men det var et knallspill. Vanskelighetsgraden er kanskje noe frontloadet, for straks man jobber seg opp noe ekstra energi og continues, og lærer hvordan spillet er satt sammen, syntes jeg det ble ganske enkelt... med unntak av enkelte ganske vanskelige "hopp".

Share this post


Link to post
Share on other sites
Boomstick    97

Det stemmer, man kan i praksis stoppe opp og høste energitanker tidlig i spillet, så får man fullt opp med energi allerede fra første brett. Og stort sett alle bossene har enkle angrep og mønster. Så det er for det meste grei skuring.

Men jeg lot faktisk NES'en stå på over natta, siden jeg ikke ble ferdig første kvelden. Fikk meg til å tenke på gamle dager, hvor det kunne gå dager og uker uten å slå av nintendoen. Var alltid livredd for at mutter skulle slå av. For ikke å snakke om Tycoon transport, der jeg etter å ha laget et stabilt logistikksystem lot PC'en stå på og tjene penger natt etter natt. Som en 90'talls versjon av dagens kryptogruver.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Å la konsoller stå på fikk jeg aldri lov til. Husker jeg skulle på dass en gang midt i et brett i Lost Vikings. Satte spillet på pause. Da jeg kom tilbake var konsollen av og TVen okkupert av pappa :(

Sist rundet: God of War 2 PS3 Remaster

Syntes eneren var ganske gøyalt, men QTEene drev meg til vanvidd. Men nå har jeg en PS4 og tenkte jeg skulle ta igjen serien sånn at jeg kan spille det nyeste, og da måtte jeg starte med GoW2...
Synes det er alt som ikke funket med eneren, bare forverret. QTEene er hyppigere, raskere og tilfeldige hver gang sånn at de ikke bare kan pugges. Jeg husker fortsatt ikke hvor alle knappene på PS-kontrollene sitter og blander ofte runding og firkant. X sitter nederst og ikke øverst der den hører hjemme, så det blir feiltrykk på feiltrykk. Sistebossen tok ca 15 forsøk, og det var ikke fordi bossen er vanskelig (spilte på Easy for å unngå å bli frustrert), men fordi jeg feilet på den siste QTEen. Cutscenes kan ikke kuttes, og ofte kommer en QTE midt i en cutscene sånn at man ikke kan ta en slurk brus eller en neve potetgull, man må være 100% til stede hele tiden. Jeg går også glipp av alt som skjer fordi jeg må fokusere på hva det neste jævla knappetrykket blir. Jævla egoistisk spill, selv Dark Souls gir spilleren tidspunkt for å hvile noen sekunder.
QTEs er virkelig dårlig gamedesign, da man tar gamedesignet som allerede eksisterer, alt spilleren har lært og perfeksjonert, og hiver det ut vinduet, og heller ber om en tastekombinasjon fordi man ikke klarer å designe et faktisk spill rundt noe. Når man i tillegg straffer hardt for å feile hvert eneste knappetrykk, gir man heller ingenting tilbake. Det er ingen mestring i å komme gjennom noe, det er ingen følelse av å være badass, for man gjør jo egentlig ikke noe selv. Det tar meg bare rett ut av spillet istedenfor å involvere meg mer. Av alle moderne spilldesignblemmer, er QTE kongen, og GoW-serien har virkelig noen av de verste jeg har sett.
QTEene alene er grunnen til at jeg valgte Easy og ikke Normal eller Hard, som antakeligvis hadde gitt selve spillet en bedre utfordring. Jeg orket bare ikke tanken på å klare en vanskelig kamp, for å så måtte gjøre den igjen og igjen fordi jeg feiler en QTE, som jeg husker jeg måtte i det første.
Ja, QTEene plaget meg faktisk såpass at det dro ned opplevelsen flere hakk, som er synd, for inni QTE-helvetet gjemmer det seg en gøyal spectacle fighter med bra setpieces og morsomme bosser. Det er til og med et par puzzles som imponerte meg. Aldri vanskelige, men de bidrar veldig til spillets fantastiske pacing.

Men for en forferdelig dårlig hovedperson Kratos er. Jeg tålererte ham i eneren, for da følte jeg han hadde en grunn til å være sinna på alt og alle. Men her? Føler de bare har gjort ham edgelord og glemt å gi ham en karakter. Han er bare sinna uten noe glimt i øyet. Jeg er ateist så det synger og er for å gruslegge alle gudene, men gi meg i det minste et annet motiv enn "Zevs er slem mot meg buhu".

Spillet slutter også akkurat når det blir interessant, sequel bait... så da må jeg vel spille GoW3 også. Sukk.

Har et elsk/hat-forhold til denne serien, merker jeg. Setpiecene er såpass kule at jeg har lyst på mer, men samtidig tilgir jeg dem aldri for å finne opp QTEs. Håper virkelig de er borte i 3 og 4 (men jeg tør vel egentlig ikke håpe).

Terningkast 5 på en D10. Lag en ROMhack som fjerner QTEene, så snakker vi om en 8.

Edited by Dadaph
  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinfour    459

Gleder meg til du har spilt gjennom det nyeste GOW. Jeg har da ikke spilt noe GOW fra før og det nyeste blåste meg av banen med både story og gameplay. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Holder på med 3 nå, og jeg liker det mye bedre enn 2 allerede, faktisk.

Kan fortsatt ikke fordra Kratos som karakter, men i det minste har de gjort QTEene langt mindre irriterende, ved å legge knappene på siden av skjermen, sånn at jeg faktisk kan følge med på hva som skjer og bare trykke når noe er i øyekroken.

Er fortsatt QTEs, og er litt som å prøve å fikse et åpent sår med teip, men det er en start.

Hvor ille er QTEene i GoW4?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinfour    459

QTE i nyeste GOW er ikke noe jeg var plaget av. Så du trenger nok ikke å bekymre deg :) Og jeg tror tolkningen av Kratos er mye mye bedre i siste spillet. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Far Cry 2

Merkelig nok et spill jeg har hatt siden lansering, spilt veldig mye, men aldri kommet meg gjennom. Antakeligvis litt pga måten det er strukturert på. Åpen verden før åpen verden var kult, og når man tror man nærmer seg slutten, er man egentlig bare halvveis.

Det kombinert med at hver eneste PC jeg har startet på tidligere, har dødd før jeg har nådd slutten.
Men nå kom jeg omsider gjennom, 100%, og, faktisk er dette ganske solid. Det er langt fra et perfekt spill, og lider av de repetive tendensene man finner ofte i eldre åpen verden-spill. Men samtidig har det ikke håndholdingen til de senere spillene. Det er lettere å bli engasjert i verdenen fordi man ikke har kartet på en egen skjerm, man må studere det in real time mens man løper rundt. Det er ingen rød linje å følge til enhver tid, og man er nødt til å følge med litt.
Dermed lærer man etterhvert kartet å kjenne like godt som sin egen bukselomme.

Spillet er også smartere enn man skulle tro, og bruker sine egne svakheter og spillerens forventninger narrativt mot spilleren. Det er et par lag med twister på slutten som gjør at hele greia kollapser i et gedigent antiklimaks. Det er ingenting heroisk med det man gjør, og man føler seg skikkelig skitt, men det er også poenget.
Jeg elsker når spill tør å gjøre slike ting.
Samtidig er det mye å finne, men ingen tullete achievementer å jage (spillet har ikke achievements, og det er utrolig behagelig synes jeg).

Ikke et spill jeg nok kommer til å spille igjen, når jeg nå endelig kom gjennom (etter bare 10 år), men et spill som får mye mer pepper enn det fortjener. Iblant er det godt å gå tilbake til de tidligere spillene i en overeksponert sjanger, og se hvordan ting kunne ha gått. Det er faktisk forfriskende.

Legger til slutt ved en video som setter spillet opp mot FC5 som kom nesten 10 år senere, bare for å demonstrere hvor langt fysikken har kommet siden 2008:

åh....

Edited by Dadaph

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

God of War 3, Remaster-versjonen på PS4.

Duverden.... jeg hadde problemer med GoW2, men jeg synes GoW3 tar tak i mye, og gjør det til et bedre spill. QTEene er der fortsatt, og de suger, men i det minste dukker knappene opp på sidene av skjermen sånn at det faktisk er mulig å følge med hva som skjer uten å måtte pugge hvilke knapper som sitter hvor.
Våpen/magi-systemet er også gjort om bittelitt, og det føles mer riktig.

Og Kratos er fortsatt totalt ulikbar, men i det minste blir det en payoff på det på slutten.
Hadde det faktisk ganske gøy mens jeg gruste hele antikkens panteon.

Men Hercules er romersk. Heracles er gresk. Skjerpings Sony!

Så installerte jeg Disney Afternoon på Steam:
DuckTales og Rescue Rangers har jeg rundet hundrevis av ganger før, så de var enkle.
Men TaleSpin?!? Vokste ikke opp med det, og aldri spilt det, før nå, og for noe jævelskap. Dette er vanskeligere enn Battletoads! Jeg suger allerede i shootemups, men dette lider i tillegg av ekstremt stiv og rar kontroll... umulig å forklare om man ikke prøver det selv, men jeg slet skikkelig hardt med det. Spillet nærmer seg ikke spillbart før man rasker med seg de fleste oppgraderingene.
Jeg vet ikke... jeg liker Capcom, og jeg liker vanligvis Disney-spillene deres, men TaleSpin er det svakeste jeg har spilt. Håper DuckTales 2 og Rescue Rangers 2 er bedre. Darkwing Duck er gøyalt da.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Boomstick    97

Zelda: A Link to the Past (GBA)

Kjempespill! Har fått gjort unna en del av Zelda-spillene nå (spillte aldri noen av dem i mine yngre dager), og de er så bra alle sammen! Godt å se at de lever opp til hypen :)

Nå tenkte jeg å prøve de to Oracle-spillene. Men før jeg eventuelt kjøper dem må jeg høre hva dere syns om everdrive, jf. min andre post.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Mega Man 11 på Switch:

Jeg burde egentlig elske dette spillet, men dessverre... noe føles off.
Etter å ha tygget litt på det, tror jeg det har med leveldesignet. Klassiske Mega Man-brett er aldri altfor lange. De er mange og varierte, men gir seg før moroa er over. Dermed, om man dør på bossen, blir det ikke så mye å spille på nytt. Generelt har hvert brett hatt en gimmick. Første området på brettet tester deg for denne gimmicken, og andre området gjør gimmicken mer komplisert ved å kombinere med en annen gimmick eller fiende.
Dette gjør MM11 også, men MM11 tar det et skritt videre og tar med et tredje område på hvert brett, hvor ting nesten blir tullete vanskelig. På samme måten som Wily-brettene i klassisk Megaman ofte gjør det.
Men dette gjør også at det er mye å spille på nytt igjen når man hele tiden kommer til det som virkelig er vanskelig.

For å demme opp for lengre brett, har de samtidig virkelig tonet ned på Wily-brettene, og det gjør at denne balansen nå føles helt feil.
Jeg har null problem med "vanskelig", og helt ærlig har Mega Man, selv ikke MM11 noensinne vært spesielt vanskelig. Det føles bare verre når det er så mye å spille på nytt for hver gang man feiler.
I tillegg klarte jeg ikke å like Gear-systemet. Det gav meg krampe i fingrene, og det er ubrukelig før man får låst opp noen oppgraderinger.
Bossene er gode, og spillet er heldigvis ikke altfor langt, så dårlig er det ikke. Jeg merker bare jeg er skuffet. MM9 fikk det til perfekt. MM10 trynet litt, mens MM11 føler jeg prøver hardt, men har havnet litt på feil planet.

 

The Messenger på Switch:

Her snakker vi et retrostil-spill som jeg derimot virkelig kan anbefale. Minner om Shovel Knight på mange måter, med tilsvarende tight kontroll, men der Shovel Knight tar fra DuckTales og Megaman, tar The Messenger en god del fra Ninja Gaiden, og kombinerer det med Metroidvania-elementer.

Og her er det Metroidvania-elementene som faktisk er svakest. Man unlocker det aller meste veldig tidlig i spillet, så når man kommer til Metroidvania-biten, er det aller meste tilgjengelig med en gang. Spillet blir dermed til en stor Macguffin-jakt, med litt for mye backtracking fremfor utforsking.

Men det er pirk. Kontrollen er perfekt, grafikken er nydelig, spesielt gøy med twisten der man bytter mellom 8bit og 16bit. Musikken likeså. Og bossene er rett og slett fantastiske.
Anbefales!

 

Kingdom Hearts 3 på PS4:

BLÆ!
Jeg syntes KH1 var noe dritt, det var gøy med Disney, men gameplayet var søppel.
KH2 ryddet litt opp i gameplayet, men plottet sporet fullstendig av og på slutten var det umulig å følge med.
Jeg tenkte egentlig ikke prøve KH3, men folk sa at spillet var moderne og bra, og at historien ikke hadde noe å si og at Disney og Toy Story og Frozen og alt det var med. Hørtes jo bra ut?

Og sant nok, gameplayet har fått en liten overhaling. Kan ense bittelitt mer dybde i kampsystemet, og noen av frustrasjonene er borte. Men det varer dessverre ikke lenge. Man kommer gjennom spillet ved å dælje på X til alt dør. Bortsett fra noen av bossene for de har sure gimmicks som krever prøving og feiling, samtidig som man helst ikke vil skru av spillet og gjøre noe annet, for det er 90 minutter siden spillet lot deg save sist.

Og så er det plottet... hjelpes.
Jeg har aldri vært særlig fan av Nomura. Fyren kan tegne, men karakterene hans er altid overdesignet til det komiske, og dersom du gir fyren ansvaret for en hel serie med spill, er det umulig å stoppe ham. Alt er overdesignet, overkomplisert og overpompøst til de grader at det er umulig å hverken følge med eller ta noe som helst seriøst.
Når en boss hyler ut edgelord-sitater i sigarrøykestemme gang på gang sitter jeg der så tårene triller, av latter.

Men spillet er egentlig ikke morsomt. Dets eksistens er mer tragikomisk. På slutten satt jeg bare der og lurte... er det i det hele tatt noen som forstår hva dette handler om?`Hvem er hun med blått hår? Hvorfor er det to Roxases? Hvorfor er det ikke flere Disney-verdener/karakterer? Kan slemmen tidsreise nå? Er Ansem slem eller snill eller hva? Hva er i kofferten til Marcelus Wallace? Hva faen er Kingdom Hearts?

Nei, jeg skal ikke spille KH4.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Dark Souls 3 på Steam

Alle bosser, all DLC, alt.

Nå har jeg rundet alle fire Souls-spillene, og etter nedturen som var 2, er jeg glad for å si at 3 ikke bare er en enorm opptur, men kanskje mitt favorittspill i hele serien.
Ingen av ujevnhetene fra andre halvdel av 1, og ingenting av det jeg hatet med 2. Det er rett og slett et veldesignet og bra spill fra begynnelse til slutt. Bossene er kvalitet over kvantitet, med Sister Friede som den utvilsomt vanskeligste i hele serien (men selv hun føltes rettferdig).

Gøyale referanser til de tre andre spillene også.
Skal jeg klage på noe må det nesten være at spillet kanskje er for safe.

Så nær perfekthet vi kommer. 10/10 etc.

Nå må jeg bare bestemme meg for om jeg skal gå for Bloodborne (30fps yuck) eller Sekiro (nytt skillset). hmm....

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinfour    459
On 13.4.2019 at 11:08 AM, Dadaph said:

Dark Souls 3 på Steam

Alle bosser, all DLC, alt.

Nå har jeg rundet alle fire Souls-spillene, og etter nedturen som var 2, er jeg glad for å si at 3 ikke bare er en enorm opptur, men kanskje mitt favorittspill i hele serien.
Ingen av ujevnhetene fra andre halvdel av 1, og ingenting av det jeg hatet med 2. Det er rett og slett et veldesignet og bra spill fra begynnelse til slutt. Bossene er kvalitet over kvantitet, med Sister Friede som den utvilsomt vanskeligste i hele serien (men selv hun føltes rettferdig).

Gøyale referanser til de tre andre spillene også.
Skal jeg klage på noe må det nesten være at spillet kanskje er for safe.

Så nær perfekthet vi kommer. 10/10 etc.

Nå må jeg bare bestemme meg for om jeg skal gå for Bloodborne (30fps yuck) eller Sekiro (nytt skillset). hmm....

Eller God of War som "pause" i Souls serien? :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631
1 hour ago, Sinfour said:

Eller God of War som "pause" i Souls serien? :) 

Men da må jeg kjøpe det først :(

Share this post


Link to post
Share on other sites
Alyxx    74

Anthem (PC)

Til tross for alt det negative som blir sagt om Anthem synes jeg campaignen er grei nok, dog med en ganske utilfredsstillende ending som gjør at du ikke føler at storyen får noen ordentlig løsning. Greit nok for et co-op spill og digger gameplayet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinfour    459
On 17.4.2019 at 10:41 AM, Dadaph said:

Men da må jeg kjøpe det først :(

Tror det er på tilbud flere stedet nå. Er verdt hvert øre. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Galfodo    58

Fikk endelig rundet Sekiro. Det tok litt tid, gitt. Det var enkelte bosser jeg syntes var frustrerende vanskelige, men sistebossen var helt episk bra. Jeg brukte maange forsøk, men jeg merket hele tiden fremgang og at jeg mestret mekanikken bedre og bedre. Sånn har det egentlig vært igjennom hele spillet, selv om jeg har vært ganske oppgitt noen ganger fordi jeg har brukt så lang tid på å få inn de riktige refleksene. Hva skal jeg si om selve mekanikken? Den er veldig forskjellig fra souls-spillene. Utrolig taktil. Du nærmest føler sverd slår mot sverd og etterhvert reagerer du instinktivt på de forskjellige lydeffektene, hvordan det låter når motstanderen blokkerer eller parerer ditt angrep. Da blir det som et rytmespill der det gjelder å ikke miste flyten. Jeg må si jeg er utrolig imponert over hvordan Miyazaki & Co har klart å kaste det meste av souls-gameplay på båten og så kommet opp med noe så annerledes og bra. Terningkast 6, lett.

  • Like 1
  • Upvote 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Spent på om jeg vil like Sekiro eller ikke. Er ikke god på reflekser eller rytme, og parry er noe jeg sliter med (spesielt i Bloodborne), så vet ikke om jeg vil like et helt spill bygget rundt det... men vil gi det et ærlig forsøk... straks jeg blir ferdig med Bloodborne selvsagt.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Galfodo    58

Parrying eller deflection, som det heter i Sekiro, er enklere enn i souls og bloodborne. Er du for tidlig ute, rekker du som regel å prøve igjen, eventuelt holder du bare knappen inne og får en block i stedet. Det tok deg jo over gjenommsnittlig lang tid å like Dark Souls også :wink:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631
6 hours ago, Galfodo said:

Det tok deg jo over gjenommsnittlig lang tid å like Dark Souls også :wink:

Jeg skulle på død og liv presse meg selv til å like Demon's Souls først, det spillet krever mye mer innsats for å komme inn i enn Dark Souls (i tillegg kjører det i 25fps på en god dag og likte å henge PS3en min før de kuttet serverne).
Straks jeg faktisk prøvde Dark Souls ble jeg hektet nesten med en gang, og kunne deretter gå tilbake og skvære opp med Demon's Souls.

Jeg regner med å like Sekiro. Mye har skjedd i spilldesign siden Demon's Souls sine dager. Så lenge det ikke er enda en DS2, er jeg nok happy.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    631

Bloodborne på PS4
Sånn, iløpet av ett år har jeg spilt gjennom alle fire Souls-spillene og Bloodborne. Vet ikke om jeg har gjort absolutt alt, men jeg tok alle bossene.

Bloodborne var bra, men føltes på flere måter som et skritt bakover fra Dark Souls 3.
For det første er spillet godt over gjennomsnittet lett. Tror ideen var å lage et Souls-spill for nykommere, og på den måten er det gjort ganske bra. Men aggressiv spilling belønnes veldig ved at man får igjen liv av å slå ting. Ettersom jeg har en tendens til å spille veldig aggressivt de første gangene jeg møter bosser (fordi jeg ikke kan noen strategier ennå), gikk de fleste bossene i spillet ned på første forsøk. Og de gjenværende gikk ned på andre eller tredje. Tror igrunn det bare var Ludwig og Lady Maria som tok meg mer enn tre forsøk (tror det ble nærmere 10 forsøk på hver), og de ble jeg fortalt var DLC-bosser.
Men selv om bossene var langt svakere enn de i DS3, syntes jeg områdedesign og "trash"-fiender kanskje er de beste i serien. Mulig det er fordi spillet er blitt litt raskere. De pøser på med fiender, som i DS2, men her gjør det ingenting. Kanskje litt vel åpenbart med stengte heiser og enveisporter iblant. Med veldig få hederlige unntak blir man aldri mer overasket av å låse opp snarveier mer.

Dessverre er det også en del småtteri som gjør at jeg følte Bloodborne er svakere enn både DS1 og DS3. Healing-systemet er en av tingene, og det var ikke noe jeg merket før på bossene jeg faktisk slet med (Ludwig). men healing-items er begrenset, og går man tom er man nødt til å farme, noe som aldri er gøy. 20 er uansett overkill? Eventuelt et system som gjør at man alltid respawner med feks 5? 10 om man kindler? Funket i Dark Souls. Mulighet til 20 på en annen måte for å hjelpe nybegynnere? Det var ingenting galt med Estus-systemet. Få det tilbake!
Var heller ikke helt fan av Insight-systemet. Det er en begrenset ressurs. Man MÅ ha 1 for å lvle opp. Hørte at jo høyere Insight, jo mer resister man Frenzy, noe som er en ting som kan drepe deg fort selv på slutten av spillet. Tror jeg hadde sånn 80 da jeg nådde Nightmare of Mensis, og selv da døde jeg på få sekunder.
Problemet er brainsuckerne, som kan stjele Insight fra deg. En begrenset ressurs, man aldri kan få tilbake. Det gjorde disse fiendene unødvendig frustrerende, spesielt da de har angrep som er vanskelige å unngå. Bare pirk, men brainsuckere kan brenne.

Sist men ikke minst, er det et problem at spillet bare er på PS4.
Dette er spillet jeg kjøpte en PS4 for, og i det store og det hele, selv om spillet er bra, føles det egentlig ikke verdt det.
Online koster også penger. Jeg hadde ikke muligheten til å engang se beskjeder fra andre spillere, som fungerer som Souls-seriens hintsystem, failsafen man har for å ikke oppsøke guider. Å betale for online er ikke noe som hører hjemme i 2019. Var herlig fritt for invasions da, noe jeg er glad for da jeg alltid har hatet PVP i disse spillene (i DS2 måtte jeg jo nappe ut internetten for å slippe det).
Det som derimot plaget meg mest var frameraten og loadetidene. Sammenlignet med det forrige spillet, Dark Souls 3, det kjørte i 60fps hele veien, og da jeg installerte spillet på en SSD, var det faktisk et problem at det loadet før jeg fikk lest hva som stod på loadeskjermene. Nesten sømløst.
Bloodborne holder seg for det meste til 30fps, men dypper ned iblant, noe jeg synes er en utilgivelig synd i spill av denne typen, hvor timing ofte er veldig viktig. Jeg gadd ikke engang prøve å lære meg parry-systemet.
Loadetidene er også oppe i nærmere 25 sekunder iblant, og det er et problem å flytte seg fra en lampe til en annen, da man må innom Hunter's Dream hver eneste gang. Altså nesten ett minutt med å stirre på loadeskjermer hver gang man skal reise fra A til B, eller resette fiender for å farme healing. Og dette på en PS4Pro, som jeg trodde støttet 60fps i spill.
Håper på en snarlig remaster eller helst PC-versjon. Eventuelt en patch hvor man kan skru ned grafikk for å få glattere framerate. 30fps i denne typen spill gir meg hodepine, spesielt om jeg spiller lenge eller side om side med andre spill.

Pirk, men er sånne ting som holder spillet unna å nå samme nivå som Dark Souls og Dark Souls 3 for meg.
Fortsatt et fantastisk spill, verdt å spille. 9/10

Nå gjenstår vel bare Sekiro, får se om jeg rekker det før Elden Ring kommer.

Edited by Dadaph
  • Upvote 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Alyxx    74

Endelig rundet Rage 2 som ærlig talt er det mest skuffende spillet jeg har spilt så langt i år (og ja, det inkluderer Anthem). Combat føles greit ut men resten er gørr kjedelig.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

×