Jump to content
Kraid

Hvilket spill rundet du sist?

Recommended Posts

Dadaph    638

Link's Awakening på Switch

Et knallbra Zelda og det jeg skrev for Spillmuseet i 2014 står fortsatt.
Nå er det såpass sjeldent jeg har spilt spillet at jeg ikke har sammenlignet direkte, men Switch-versjonen virker svært tro, annet enn en grafisk overhaling. Vil anta at en del av hjertebitene er nye, for jeg mangler fortsatt 10 av dem, og samme med sjøskjellene. Mangler i tillegg noen gjenstander, så er nok litt igjen å utforske. Men Hero Mode var svært kos da, gjorde spillet hakket mer utfordrende, iallefall tidlig.

Blåste meg ikke avgårde, men grunnspillet er solid nok til at det er verdt en gjenspilling i ny og ne.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Boomstick    99
On 22.12.2019 at 5:44 PM, Dadaph said:

Rundet Star Wars på NES.

Gratulerer, jeg tror ikke jeg noensinne kommer gjennom det spillet!

 

Blade Runner (PC via GOG)

Etter å ha tilbrakt utallige kvelder i dette stemningsfulle spillet på slutten av 90-tallet, lånte jeg bort boksen med de 7(?) CD-platene til en kompis. Og siden har jeg ikke sett dem..
Nå har ENDELIG spillet kommet til GOG, og det var den beste julegaven jeg kunne tenke meg!  

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Batman: Arkham Asylum

Rundet dette i 2009, men følte det var på tide med en ny gjennomgang. Ble spilt på Hard, og målet var en 100% samling av alt på kartet (men ikke ekstrachallengene).
Spillet synes jeg fortsatt er veldig bra. Strukturert veldig som et Metroidvania, da kartet består av lukkede områder satt sammen, hvor man ofte trenger oppgraderinger for å ta seg til neste område. Det er ingen sequencebreaks (ikke designet iallefall), så spillet er ganske lineært, men med en 100% item collection klokket jeg inn på 15 timer, og det er ikke galt.
Vanskelighetsgraden på Hard er akkurat passe den også. Grafisk ser det fortsatt fint ut, med alt satt på maks, men kanskje noen stive ansiktsanimasjoner.

Kampsystemet var nyvinnende for sin tid, da den ikke er like statisk og stiv som i andre spill fra denne tiden (feks i Assassin's Creed stod jo fiendene i kø for å angripe deg), men man merker at dette er første gang "Arkham"-systemet er brukt. For eksempel er det ingen grafiske hint over fiendens hoder når de kommer til å angripe, så man er nødt til å følge ekstra godt med på animasjoner som ikke alltid føles perfekte. Det blir mye mashing av counter-knappen bare for å være sikker.
Bossene er også uten unntak kjedelige. Spesielt ille er sistebossen, som bare føles helt feil.

Men alt i alt føler jeg dette fortsatt er et spill som fungerer godt, og jeg tror nok det blir med en gjenspilling til om ti år.

Så gikk jeg videre til:

 

Batman: Arkham City

Rundet dette da det kom i 2011, men jeg flyttet, så fikk aldri gjort det 100% ferdig. Så jeg startet på nytt.
Som med Arkham Asylum satte jeg vanskelighetsgraden til maks, med mål om å sanke 100%

Og det synes jeg ble litt i overkant.
I motsetning til Asylum, er City strukturert som en Open World, men som vi vet med Open World-spill fra 2011, er kartene gjerne dekket av ikoner som må samles opp. Er en del kule Riddler-puzzles her, men etter en storymode som ikke er lengre enn den i Asylum, ble det fort ekstremt repetivt å farte rundt og plukke alt. Ikke bare det, men Catwoman har også sine samleting, som Batman ikke kan ta, så man er nødt til å tråle kartet konstant, med to forskjellige karakterer.
Ellers er strukturen veldig lik Asylum, med at man får nye egenskaper som låser opp nye områder.

Forbedringer i kampsystemet, da man endelig ser grafiske hint når fiender skal til å angripe. Man kan time critical hits, og det er lettere å få brukt gadgets i kamper, noe som  fungerer strålende for crowd control. Kampsystemet holder seg absolutt bra fortsatt, takket være disse små oppgraderingene fra det første spillet. Vanskelighetsgraden er også jevnere.
Best av alt er bossene. Ikke bare en liten oppgradering fra det første, men jeg vil si at Arkham City har noen av spillhistoriens best designede bosser, iallefall satt jeg igjen med den følelsen etter å ha tatt meg av Mr. Freeze. De andre bossene er ikke dumme de heller, men Mr. Freeze har virkelig satt standarden for stealth-bosser. Man er nødt til å angripe ham med stealth-angrep, men man kan ikke bruke samme typen angrep to ganger, så man er nødt til å studere omgivelsene og virkelig tenke kreativt. Bravo!
Sistebossen føles som han er tatt rett ut fra Dark Souls. Men da jeg slet med ham i 2011 før jeg hadde spilt Dark Souls, tok jeg ham nå på første forsøk og syntes han var altfor lett.

Ellers ble jeg fort lei. Dette er et 15-timers-spill, som eneren, bare strukket ut til 30 timer om man ønsker å sanke alt. Etter 400 trofeer, satte jeg endelig Riddler i buret, lenge etter å ha faktisk rundet spillet, så det føltes også litt antiklimatisk.

Og storymessig synes jeg spillet også tar det litt langt. Det føles mer som en theme park hvor man går rundt og etter tur og orden tar seg av klassiske Batman-skurker, fremfor en strukturert story konsentrert på en av dem, som det første spillet var. Fanservice, absolutt, men jeg var ikke like revet med.
Og slutten av spillet er bare helt dust.

Vil nok ikke gjenspille dette om ti år.

Edited by Dadaph

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Crash Bandicoot

Spilte N Sane-trilogy-versjonen på Steam, men testet også PS1-versjonen på PSN bare for å sammenligne. Originalen er dritstygt og kjører i sånn 15fps i motsetning til remakens tydelige HD-grafikk og solide 60fps, så da gikk jeg naturligvis for remaken.

Spillet er dessverre forferdelig av flere grunner.

For det første er det en slags 3D-plattformer, iallefall med at man løper og hopper innover i bildet. Man har dessverre absolutt ingen dybdefølelse, og kameraet lar seg ikke rotere, så når det kommer til plattformer, må man bare gjette seg til hvor langt man skal hoppe. Iblant er plattformene også over deg og ikke foran deg. At hvert eneste hopp i spillet er en leap of faith, er ingen god start.
Bakgrunnene ser fine ut, men det er sånn totalt 6 forskjellige tilesett gjennom hele spillet: jungel, tempel, hule, bro, lab og slott. Og ikke bare blir bakgrunnene fort kjedelige og ensformige, men det er ekstremt lite variasjon i både fiender og plattformer. I motsetning til feks Mario eller Mega Man som gir deg en ny gimmick på hver bane, er nesten hver bane i Crash lik den forrige. Iblant løper man sidelengs, iblant løper man innover. En og annen gang løper man mot kamera, fra en stein, og disse banene er forderdelige fordi man ikke ser hvor man løper eller hopper. Det er en rytme på hvor plattformene er, før spillet bare bestemmer seg for å flytte en plattform og drepe deg fordi faen.
Det er ingen consistency gjennom spillet. Ting som er trygt iblant vil drepe deg neste gang. Gode plattformspill introduserer gjerne farer først på en måte som demonstrerer ting i trygge omgivelser før man må hanskes med det. Det kalles god gamedesign. Crash har ikke dette. Du hopper på en plattform som er nesten lik alle andre, men den slipper plutselig damp ut og dreper deg fordi lol.

Til å være markedsført som "3D" er spillet også fantastisk endimensjonalt. Det er kun en løype. Man må hoppe fra plattform A til B til C til E, ikke til D din dust, for D dreper deg fordi selvsagt gjør den det.
I bedre plattformspill, som for eksempel Mario eller Megaman eller Bubsy the Bobcat har man ofte valg. "skal jeg hoppe på den høyere plattformen og nå målet lettere eller skal jeg ta den nedre veien og risikere å dø mot å få en bonus?" I Crash er det bare en vei, og den dreper deg helt til du gjør det 100% riktig og spillet bestemmer seg for å ikke drepe deg.

Battletoads var mindre frustrerende enn denne driten.

Crash Bandicoot har virkelig ikke aldret bra, men var det noensinne bra i utgangspunktet? Dette er et av de verste plattformspillene jeg noensinne har spilt.
Og dette skulle liksom utfordre Mario, Sonic og Megaman? Det når ikke Bubsy til navlen engang.

Håper toeren er bedre, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har ork til å prøve, for dette var mildt sagt veldig skuffende.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Boomstick    99
11 hours ago, Dadaph said:

Crash Bandicoot har virkelig ikke aldret bra, men var det noensinne bra i utgangspunktet?

Nei. Nei, det var ikke det.

Det er som en konsollversjon av Hugo-spillet som man kunne ringe inn til på 90-tallet.

  • Upvote 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638
2 hours ago, Boomstick said:

Nei. Nei, det var ikke det.

Det er som en konsollversjon av Hugo-spillet som man kunne ringe inn til på 90-tallet.

Åh herregud, jeg husker det.

Etter det jævla togbrettet hvor Hugo klaget over bremsespor kom han til slottet og måtte velge mellom tre tau å trekke i.
Det var tilfeldig, og valgte man feil var det game over.

Egentlig er jeg glad jeg hadde telefon med nummerskive slik at jeg aldri fikk ringt inn til det rælet. Hadde blitt mye banning på direkten.

Edited by Dadaph

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skalle    81
21 hours ago, Dadaph said:

Håper toeren er bedre, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har ork til å prøve, for dette var mildt sagt veldig skuffende.

Aldri vært noen blodfan av Crash jeg heller, men styr for all del unna toeren. Den er helt krise i min bok! Tréeren synes jeg derimot at er ganske ålreit til tross for en del møll. Lett det beste av de, etter min mening, men jeg ville heller spilt Megaman, Mario eller Bubsy...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinfour    459

Likte godt Crash når den kom på ps1, men selv om jeg aldri eide det selv ble det leid og rundet over en helg opptil flere ganger. Så har egentlig bare gode minner fra det. Men det begynner å bli en stund siden jeg spilte gjennom det, men har en save på en av PSP'ene som jeg har kommet stykke ut i. 
Men man kan si mye om level design og gameplay i spillet, det kunne absolutt vært bedre. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Har ikke ligget helt på latsiden:

The Witcher

Det første av dem altså. Jeg kom meg gjennom Witcher 2 rundt 2013-2014 en gang, før jeg spilte Witcher 3 da det kom.
Men jeg hadde aldri spilt det første, før nå.
Og det var en opplevelse.

Det er en anbefaling, men den kommer med et men. Man må være åpen for at spillet ikke har aldret bra på enkelte ting.

Først og fremst grafikken. Bakgrunnene kan være fine de, men karaktermodellene, og spesielt ansiktsanimasjonen, er iblant hysterisk dårlig. Det hjelper heller ikke at det er veldig få generelle modeller i spillet, så man vil garantert møte på de samme noen titalls ganger, på forskjellige NPCer. Stemmeskuespillet er også veldig berg og dalbane. Jeg liker stemmen til Geralt godt her, men de andre karakterene kommer ofte frem som de leser rett fra manus, uten innlevelse.
Kampsystemet er også noe datert, snakker om noe som på det beste er litt rytmisk klikking. Heldigvis er det veldig enkelt å lære og komme inn i, og spillet er aldri vanskelig. På slutten klarte jeg å drepe alt rundt meg med en veldig overpowered Igni.
Spillet har også noen rare bugs. Blant annet fikk jeg aldri den beste armoren i spillet fordi questen bugget seg nesten helt på slutten. Ikke Bethesta-nivå med bugs altså, spillet kjører stabilt og fint, men likevel irriterende.

Det som derimot gjør Witcher verdt å spille er historien og verdenen. Det er rart å høre fra meg, som alltid verdsetter gameplay først (gameplayet her er absolutt ikke dårlig).
Det er veldig tydelig de tenkte trilogi allerede her. Ting som er viktig i Witcher 2 og 3, som for eksempel drapet på Kong Foltest, forholdet til Triss, eller Wild Hunt, blir satt opp allerede her. Hovedplottet er også bra, med valg som faktisk betyr noe underveis. På slutten vil man få se effekter av valgene man har gjort, små eller store. Blant annet ble jeg på et tidspunkt sendt til en gravplass for å drepe en ghoul som spiste lik. Da jeg derimot snakket med ghoulen, virket den som en vennlig sjel som ikke engang ville skade en flue, den bare spiste folk som en bande med terrorist-alver drepte. Så jeg lot ghoulen være og tok meg av alvene.
På slutten fant jeg ghoulen i en kjeller. Det var krig og drap utenfor, og den gjemte seg fordi den var redd.
Dette er ikke et spill skrevet av Bioware-oppskriften hvor godt og ondt er klart definert, men det er mer difuse valg man må tenke gjennom. Ting Witcher 3 er kjent for startet altså allerede her.
Historien er engasjerende og enkel å følge, og slutten hadde en genial twist jeg faktisk ikke så komme, men den er akkurat subtil nok til at man selv må komme med konklusjonen om hva som faktisk skjedde, så det er veldig lurt å følge med underveis (ikke at det er vanskelig).

Witcher er fortsatt et bra spill, dersom man er villig til å tilgi noen småting som ikke har aldret bra.
Er man ny til serien vil jeg nok fortsatt anbefale 3 over dette, men ønsker man å spille hele trilogien er eneren langt fra uoverkommelig. Det er faktisk ganske fornøyelig.

Nå skal jeg spille 2 på nytt!

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Luigi's Mansion 3 på Switch:

Min nye favoritt i serien. Større, mer variert og komplekst enn det første, og ikke like knotete kontroll og småfrustrerende design som i nummer 2. Var igrunn en fryd fra start til slutt. Jeg samlet alt, og skulle egentlig ønske hotellet hadde flere etasjer.
Lite jeg har lyst til å spoile, men var utrolig gøy hver gang jeg åpnet opp en ny etasje, bare for å se hva slags galskap som ventet meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

The Witcher 2 på Steam:

Jada, rundet det før. Dette var mitt første Witcher-spill, som jeg spilte sånn rundt 2013/2014 en gang, før Witcher 3 kom ut.
Den gangen ble jeg kjempeimponert over alt. Storyen, universet, grafikken, selv gameplayet var nytt og spennende og kjempeutfordrende.

Deler av det har holdt seg, deler ikke.
Grafikken hadde ekstremt høy standard da den kom, og holder seg for det meste ganske godt fortsatt. Kan se det er datert litt med mye gjenbruk av teksturer og litt lavpoly bakgrunner og den slags, og MYE BLOOOOOOOOM. Men bortsett fra det er modellene fortsatt fantastiske. Lysår foran Witcher 1 er det iallefall.

Et av sellingpointene (og hovedproblemene) med dette spillet er hvordan storyen splitter seg halvveis gjennom. Man får valget å følge Roche eller Iorveth, og kapittel 2 og 3 vil bli mer eller mindre totalt annerledes avhengig av hvem man velger, spesielt kapittel 2, som tar sted på to sider under beleiringen av byen Vergen.
Problemet er at begge sidene er cannon, det er karakterer som går gjennom sine karakterutviklinger på begge sider. Går man for Roche, lærer man veldig mye om Roche, mens om man følger Iorveth vil man for eksempel oppdage at Saskia er dragen. Dragen er en av de siste bossene i spillet, og det emosjonelle i denne konflikten avhenger 100% om man faktisk er klar over hvem man slåss mot, noe halvparten av spillerne ikke er, fordi de valgte "feil" story. Jeg gikk for Iorveth første gang jeg spilte gjennom spillet, men denne gangen valgte jeg Roche, og siden begge sider har sterke historier, føler jeg man egentlig er nødt til å spille gjennom to ganger. Da ville jeg foretrukket en litt mer lineær struktur hvor man faktisk får hele historien på en gjennomspilling. Da vil alt annet enn den sentrale historien om jakten på kongedreperen Letho (som er en fantastisk karakter), virke mye sterkere.

Gameplayet da, det føler jeg er litt for overkomplisert for sitt eget beste. Det er et gameplaysystem designet for åpenhet og et spill på 50-100 timer. Witcher 2 varer i ca 20 timer om man ikke skipper cutscener, noe som gir veldig lite rom for å utforske det overkomplekse systemet. Signs, som i det første spillet kunne velges med nummerknappene 1-5, må nå velges i en slitsom undermeny hver gang man vil bytte mellom dem. Jeg endte dermed opp med å bare bruke Quen, som er sinnsykt overpowered om man buffer den litt med talents. Ellers puttet jeg alt inn i sverd. På slutten av spillet var jeg fullstendig ustoppelig.
Potions virker veldig kult på papiret, og dreier seg om at Witchere kan buffe seg selv før kamper, og at det er kunnskap om fienden som er viktigst i en konflikt. Problemet er her at potions er en begrenset ressurs, de brukes opp, til man lager flere, og effekten av dem varer i 5-10 minutter. Man kan heller ikke drikke dem under en kamp. Problemet er ofte at det er usynlige triggere som vil starte en cutscene på 5-10 minutter, før spillet autosaver idet kampen starter. Ikke alle cutscener stopper buff-timere, så selv om man buffer i forkant av en boss, vil effekten ha gått ut med mindre man skipper cutscenen. Iblant er det rett og slett umulig å få drukket potions før tøffe kamper, noe som gjør denne delen av spillet, totalt ubrukelig. Witcher 3 gjorde det uendelig mye bedre.

Witcher 2 ville rett og slett vært tjent med et lettere og mer funksjonelt kampsystem. Kanskje til og med vært bedre tjent med å bruke kampsystemet fra eneren igjen? Det var ganske basic, men funket bra nok for hva det var.

Men etter alt det surret med gameplayet, syntes jeg Witcher 2 fortsatt var verdt å spille. Storyen, verdenen og karakterene er fantastisk godt skrevet, og det er mange herlige gråtoner å utforske i moraliteten til folk. Ingenting er svart og hvitt, og i en konflikt er det ofte vanskelig eller umulig å vite hvem som, om noen, lyver, da alle forteller ting fra sitt ståsted. Veldig få spill klarer dette bra, men Witcher 2 kommer med gutpuncher der det gjelder.

Så, anbefalt, med modifikasjoner. Spill 3 over dette, men for all del gå tilbake og spill 1-2 om man vil ha mer av Witcher-universet!

 

Ion Fury på Steam:

Beste skytespillet jeg har spilt siden DOOM 2016. Godt, gammeldags og herlig. Fantastisk brettdesign, som gjør at spillet alltid varierer. Ble sjokkert da jeg hørte dette var laget i BUILD, for spillet gjør veldig mye som rett og slett er umulig å få til i brett-editoren som fulgte med Duke3D (hilsen en veteran i den editoren).
Egentlig ikke stort mer å si. Om man liker Shadow Warrior og Duke Nukem 3D, vil man like Ion Fury. Et skytespill som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått!

Edited by Dadaph

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Sekiro Shadows Die Twice på Steam.

Igjen.

For fjerde gang. New Game +++

Men nå har jeg fått alle endingene og alle achievementene, som vel er første for meg i et FROM-spill... jeg er vanligvis ingen achievement-jeger.
Spillet er knallbra og ble bedre for hver gjennomspilling. Absolutt mitt Game of the Year for 2019. Men nå må jeg vel gi meg sånn at det er noen utfordring igjen til neste gang. Siste run varte ca 3 timer og samtlige bosser døde på under 3 forsøk. Jeg har blitt god, tror jeg.

  • Upvote 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dadaph    638

Nioh på Steam

Dette var en gøyal, men noe ujevn opplevelse.
Veldig Souls-inspirert, men forskjellig nok til at det klarer å peke seg ut fra resten av mølja. Det føles igrunn ut som Souls møter Ninja Gaiden (de nye altså) med et snev av looting involvert. Vanligvis kan jeg egentlig ikke fordra lootere, og selv om jeg føler det er spillets svakeste element, tok det heller ikke altfor mye vekk fra opplevelsen heller. Det er rett og slett et annet system for karakterbygging, og straks man lærer hvordan man kan utnytte det, kan man lett gruse all motstand selv om man er voldsomt under-lvlet.

Spillet er kanskje litt lett, selv om det ikke betyr at vanskelighetsgraden ikke svinger. Voldsomt.
Hovedoppdragene hadde jeg aldri særlig problemer med (bortsett fra den store skjellettbossen som tok meg ca 20-30 forsøk), men sideoppdragene er der flesteparten av knuste kontrollere kommer fra. Enkelte lider av Dark Souls 2-symptomer hvor spillutviklerne bare kaster kjipe fiendekombinasjoner mot deg. Hvordan skal man liksom hanskes med to tenguer samtidig uten å ha skikkelig flaks? Og spillets vanskeligste boss er en rematch i et tidlig sideoppdrag, bortsett fra at man ikke har en AI-hjelper i rematchen.

Brettene er åpne og langstrakte, men mangler mye av vertikaliteten og loopingen/gjenbrukingen av shrines/bonfires man finner i Souls-spill. Enkelte åpenbare enveisdører og stiger man kan sparke ned, er det jo, men noe av den beste følelsen fra Souls-spill er når man uten helt å ha skjønt det plutselig looper rundt et brett og åpner en snarvei til et tidligere sted. Nioh mangler litt av det, og som resultat synes jeg de fleste brettene, med et par hederlige unntak, er litt kjedelige.

Men kampsystemet er der spillet virkelig skinner. Det er kanskje litt høy læringskurve, og ting som Living Weapons klarte jeg ikke helt skjønne hvordan man faktisk bruker selv mot slutten av spillet. Men straks man er inne i spillet og får en god rytme på det (og ikke minst fester Ki Pulse til muskelminnet), føles det bare herlig å spill.

Plottet er unødvendig vanskelig å henge med på om man ikke kan litt japansk historie (noe jeg egentlig ikke gjør), føles som de store story-beatene gjerne blir fortalt uten noen karakterer til stede. Blir aldri helt kjent med karakterene heller, og skurken er en av de kjedeligste edgelordene jeg har møtt i noe spill (frem til epilogen, hvor han plutselig gir ekstremt mye mening)

Litt lett kampanje med veldig ujevn vanskelighetsgrad her og der. Men spillet har egen identitet, og det var 53 ganske fornøyelige timer.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

×